Mektig epos fra Vikkeberg

av Ørnulf Koldal
En stor takk til Løbeke Vikkeberg for hennes meget modige og kunstnerisk briljante bok “Nazi-jenten” som etter hva vi forstår nå er på beddingen. Uten å ha lest det angjeldende verk, er det vel likevel ganske lett å tenke seg at dette kommer til å bli fine saker. Vi trenger flere geniale kvinner som Løbeke Vikkeberg i norsk offentlighet. Etter at Evy Lundberg fikk nok og gikk i eksil i Sverige, er det først og fremst de kvoterte som preger bildet.
Dette er nå heldigvis i ferd med å endres, i og med at Vikkeberg igjen er på banen. At hun denne gang har satt seg som mål å balansere vårt skjeve bilde av verdenskrigens helter og skurker, vil nok varme mangt et bergenshjerte (det er tross alt neppe plass på Brann Stadion til alle de bergenserne som hadde en bestefar på Østfronten).
Her på bloggen vil vi komme tilbake med mer utfyllende kommentarer, når vi får et klarere bilde av hva det er Vikkeberg egentlig holder på med. I mellomtiden vil vi bare oppfordre både kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende og ikke minst Raftostiftelsen om å følge ekstra godt med i timen. For her er det garantert store saker på gang. Spiller Vikkeberg sine kort riktig her, kan hun sikkert vinne både Brage-, Amanda- og Raftopisen i ett smekk. Og det sier vel egentlig ikke så rent lite.

Bergens Tidende rundlurt igjen!

av Ørnulf Koldal
Forleden dag slo Bergens Tidende til og trykket den såkalte «jøssinglisten». Dette er angivelig en liste over gode nordmenn som var mildt sagt skeptiske til den tyske okkupasjonen (1940–45). De norske nazistene rakk å såvidt brenne sine eksemplarer av listene i frigjøringsdagene, men det historiske klenodium som BT publiserte skal angivelig ha overlevd i de tyske arkivene.
At kulturredaktør Jan Landro ikke har luktet lunten og igjen har gått på limpinnen, burde vel egentlig ikke forundre noen. Vi kan nærmest få inntrykk av at bind for øynene er blitt standard arbeidsantrekk (for ikke å si verneutstyr) i BTs kulturredaksjon.
For enhver noenlunde oppegående person vil vite at den angjeldende listen ble plantet av norske nazister i et desperat forsøk på å redde skinnet. Den som tok seg bryet med å finlese BTs «jøssingliste», ville der finne et utall høyt profilerte nazister. De faktiske jøssingene er vel bare tatt med for å pynte på listen og gi den et skjær av troverdighet.
Jeg skal ikke her gå inn og omtale de enkelte personer som er opplistet, men vil bare opplyse at det på faksimilen ovenfor finnes ikke mindre enn fem landssvikdømte bergensere. Man vil kun finne en eneste person som med en viss rett kan kalles jøssing (Joachim Hansens bestefar var som kjent født i Jøssingfjord).

Hitler-akvarellen er ekte!

av Ørnulf Koldal
Nok en gang er det bare å ta hatten av for Bergens Tidende og da først og fremst avisens visjonære og uredde kulturredaktør Jan Landro. Igjen har avisen tatt opp kampen mot mektige og tildels usynlige krefter i samfunnet. Hva som er det springende punkt når Landro prioriterer hvilke saker som skal forfølges, kan vi vel bare gjette oss til. Men resultatet er alltid like imponerende. Det er bare å beklage at det ikke finnes en Nobel-pris i journalistikk, for da hadde Jan Landro ikke vært til å komme utenom.
Landros foreløpig største scoop må vel være saken om Hitlers akvarell som ble forsøkt omsatt av en etter avisens mening meget suspekt kunsthandler i Bergen. Av plasshensyn kan vi ikke gi et detaljert resymé av saken her på bloggen (vi vil da heller henvise til Bergens Tidendes prisbelønte websider) men må for å sette saken i perspektiv likevel trekke opp hovedlinjene:
Wendelboe Auksjoner i Bergen la i mars/april 2007 ut for salg en akvarell som angivelig skulle være malt av Adolf Hitler da han oppholdt seg i Wien i tiden før første verdenskrig. Det er et usedvanlig vakkert bilde som tydelig viser hvilket betydelig kunstnerisk talent Hitler var i besittelse av. Men Jan Landro og Bergens Tidende var åpenbart av en annen mening, og satte alle ressurser inn på å sverte Wendelboe Auksjoner. Avisens sannsynligvis beste og mest etiske gravejournalist ble sattt på saken, og resultatene har ikke latt vente på seg. Bergens Tidende har nå kunnet bringe på det rene at Hitler-bildet er et falskneri. Selgeren er en bergenser som hevder å være slektning av Herman Görings privatflyger. Det er skandale i luften, og tankene går ca. 25 år tilbake i tiden til da det tyske ukebladet Stern gikk på limpinnen med Hitlers dagbøker.
Bergens Tidende har som vanlig bommet fullstendig, og jeg kan nå legge ballen død en gang for alle. Den angjeldende akvarell er helt udiskutabelt en original Hitler, malt under et ferieopphold i Leonding utenfor Linz i oktober 1909. Bygningene på bildet er så å si uforandret til denne dag. I Wien hadde Hitler blitt kjent med bohemene Dietrich Eckart og Muller van der Bruch og gjennom disse fått flere oppdrag som reklametegner for Dr. Dralles Birkenwasser. Hitler brukte som kjent Dr. Dralles Birkenwasser helt fram til sin død i 1945. (Man kan si hva man vil om Adolf Hitler, men han var alltid velstelt på håret). Adolf Hitler var meget takknemlig for den hjelp Dietrich Eckart hadde gitt ham i en for ham meget vanskelig periode av livet, og i «Mein Kampf» skrev han bl.a.: «... en av de beste, den mannen som har vidd sitt liv til å gjenreise folket sitt i diktning, tenkning og til slutt gjerning: Dietrich Eckart».
Så er spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at bildet havnet i Bergen? En ting er i alle fall sikkert: Det skjedde såvisst ikke via Herman Görings privatflyger! Vi har tidligere på denne blogg påvist at bergenseren Gustav von Krüdenberg og hans nevø, fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel begge hadde gode kontakter i NSDAP, det tyske nazipartiet. Fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel var dessuten en høyt profilert homofil, og personlig massør for både Ernst Röhm og Alfred Rosenberg. Og det var som takk for sine tjenester for den sistnevnte at fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel mottok Hitler-akvarellen fra Alfred Rosenberg, faktisk så sent som i april 1945. I årenes løp la Otto seg opp en betydelig gjeld til sin onkel, Gustav von Küdenberg, og ble derfor til slutt nødt til å gi fra seg bildet som del av et oppgjør. Akvarellen hang i en årrekke i Gustav von Krüdenbergs fotoatelier i Halvkannesmuget, faktisk helt fram til innehaveren gikk konkurs. Det kom da i Bernt Bolts hender, for Bolt var på denne tiden et hett navn i Bergens lukrative inkassobransje. Jeg vil derfor tippe at den egentlige selger av bildet er ingen ringere enn nettopp Bernt Bolt. Det er i alle fall ingen som på saklig grunnlag har kunnet bestride dette.

Høyres landsmøte

På helgens landsmøte vil Høyre sparke i gang årets valgkamp under mottoet:
«Det er ditt liv, og bare du vet hvor langt du vil strekke deg».

Hvem av disse er Ørnulf Koldal?

av Ørnulf Koldal
I Stavanger Aftenblad, lørdag 17. mars, stiller journalist Arnt Olaf Klippenberg spørsmålet «Hvem er Ørnulf Koldal?». Samtidig tillegger han undertegnede et sitat som i beste fall bygger på en misforståelse.
I et leserinnlegg til humanetikernes medlemsblad, Skepsis, skrev herr Rolf Marvin Bøe Lindgren følgende: “Det er vel heller ikke gitt at alt som foregår i universitetsmiljøet egentlig har noe der å gjøre. At en person brenner for sin sak bør heller ikke få oss til å trekke for raske slutninger om deres moral. Mange gode mennesker brenner for et eller annet. - Men det gjorde Adolf Hitler også!”
Jeg fant denne påstanden så tøvete og absurd at jeg la inn følgende tilsvar: “Det kan nok foregå mye underlig i universitetsmiljøet, og slett ikke alt tåler dagens lys. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere idealismen hos for eks. Hylland Eriksen. Han har gjort mer for folkeopplysningen en de fleste andre tilsammen. Det er klart at mange brenner for et eller annet. Kjemikeren Agathon Koldal ble som de fleste vet tiltalt for hjemmebrenning, men frikjent da han hardnakket hevdet at han først og fremst brant for avholdssaken.”
Sitatet vedr. Adolf Hitler må derfor krediteres Rolf Marvin Bøe Lindgren – ikke undertegnede. Jeg vil ellers få gratulere Klippenberg med en usedvanlig velskrevet og analytisk artikkel. Det er vel det beste som har kommet fra den kanten siden saken (mysteriet) om furutreet på fyrstikkeskene – og det sier ikke så lite.

Riktig å flytte Statoil til Oslo

av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Flyttingen av Statoils hovedkontor fra Stavanger til Oslo har gjort siddisene temmelig lange i trynet. Men den beklagelige sannhet er at denne korrigeringen skulle ha skjedd for over 30 år siden. Statoil skulle aldri ha havnet i Stavanger, men selvfølgelig blitt etablert i Oslo der landets skarpeste hjerner finnes. Når vi først er så heldige å ha en verdenskjent by innenfor våre landegrenser må vi sporenstreks sørge for å støtte opp om denne internasjonale hub.
Det er på tide at innbyggerne her i steinrøysa lærer seg opp til å respektere det vell av ideer som for tiden strømmer ut av hovedstadens intellektuelle sareptakrukke. Dette til tross for at det hovedstaden daglig årelates for enorme pengebeløp for å subsidiere ulønnsom virksomhet ute på landsbygda. Dette er tross alt ikke et prosjekt som er uttenkt i fjøset eller rorbua men et totalt nytt grensesprengende industrielt konsept fra to av verdens skarpeste hjerner. Til tross for forventet motgang og klaging fra provinsen har det fra topp hold i våre to kjente selskap, Hydro og Statoil nå ut fra ren og skjær altruisme og omsyn for land og hovedstad fremkommet med et idemessig konsept som vil bringe Norge inn i den moderne verden.
Vi må slutte å klage og slutte fullt og helt opp om å gjøre Oslo ikke bare til en politisk hovedstad, men til landets oljehovedstad. Kanskje kunne Mr. Behn sammen med generalene i Hydro og Statoil gis 20 minutter hos Skravland hver fredag for å fortelle det norske folk at "nu maa der handles"

Dale of Norway sin kyniske og skruppelløse markedsføring har brakt Norges nasjonalplagg i vanry

av Ørnulf Koldal
Fra internasjonal markedsføring vil de fleste oppegående mennesker være kjent med begrepet produktplassering. For eksempel i de siste James Bond-filmene, opptrer Agent 007 med de mest eksklusive armbåndsur, personlige datamaskiner, mobiltelefoner, håndvåpen, biler, osv. – og dette gjør han for en klekkelig betaling.
Her på berget begynner nå den samme trend å vinne fram – om enn på en litt annen måte. Man kan pussig nok si at norske markedsførere er enda mer kyniske og skruppelløse enn sine utenlandske kolleger. I stedet for å plassere produktene f.eks. i norske spillefilmer som bare de færreste vil se, får de heller høyt profilerte forbrytere til å opptre med produktene i retten. En foregangsbedrift i denne nye og høyst diskutable markedsføringsmetode er den norske koftefabrikken Dale of Norway.
Gjennom sine sleipe og utspekulerte kampanjer og aksjoner har de transformert det som tidligere var Norges nasjonalplagg – nemlig lusekoften – til et rendyrket forbryterplagg. Hva som ligger bak dette opplegget er vel egentlig ganske lett å tenke seg. Markedsstrategene i Dale of Norway har segmentert målgruppene og satset på en massiv penetrering i de halv- og helkriminelle ungdomsmiljøene. Dette søkes oppnådd ved å knytte plagget tett opp mot toppfigurer i det kriminelle miljøet. Den norske advokatstand har åpenbart heller ikke noe imot ordningen. Men alt kan overdrives, og det spørs om ikke dommeren i NOKAS-saken syntes at det ble mistenkelig mange strikkejakker på tiltalebenken.
Saken er med andre ord helt ute av kontroll, og det er egentlig totalt ubegripelig at justisminister Storberget bare har latt den få rulle og gå. Denne voldtekt av et nasjonalt symbol kan rett og slett ikke få fortsette.