Nå trenger Norge et feministisk parti!

av Bernt Bolt
Når vi alle vet at noen av Norges mest ruvende lederskikkelser for tiden er uten verv og posisjoner, kan man vel trygt si at tiden må være inne for et feministisk initiativ. Kjente kvinneforskere blir sjikanert og skandalisert på det aller groveste, og kvinnelige fagforeningskjemper blir fortrengt av daffe og tildels inkompetente menn. Dette er tydelige signaler om et sykt samfunn som er ute av styring og som blir «administrert» av en slapp feiging uten visjoner. Noe må gjøres!
Svenske kvinner har forlengst fylket seg i Gudrun Schymans Feministiskt initiativ, og partiet kan allerede karakteriseres som en formidabel suksess. Forut for den svenske partidannelsen, hadde man i Tyskland allerede i 1995 sett etableringen av det ultraradikale VSDAP– Vaginalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (Det vaginalsosialistiske tyske arbeiderparti). Dette partiet hadde sitt utspring i kretsen rundt Christine le Duc og Die Lesbischen Leoparden, og det er neppe tvil om at VSDAP er Gudrun Schymans forbilde. Manifestet til Feministiskt initiativ er nærmest en blåkopi av VSDAP sitt kompromissløse kampskrift »Körper und Geist NUN«.
De norske lederskikkelsene jeg innledningsvis siktet til, er selvfølgelig Eva Lundgren og Gerd Liv Valla. Begge har en solid, ideologisk pondus. Som politikere er begge mål- og maktfokuserte – og begge har i høyeste grad utseendet med seg. De er velartikulerte og behagelige å høre på. Det er derfor ikke urealistisk å hevde at en ny maktfaktor i norsk politikk er innenfor rekkevidde. Men her må man smi mens jernet ennå er glovarmt.
I Feministiskt initiativs valgmanifest (sannsynligvis konsipert av Gudrun Schyman) kan vi bl.a. lese: «Turbulensen kring F! har visat på att feminismen ifrågasätts som aldrig förr. Genusforskningen har ifrågasatts länge. Först Anna Wahl på Handelshögskolan, sedan Eva Lundgren på Uppsala Universitet och nu Tiina Rosenberg på Stockholms Universitet. Samtliga till förment vetenskapligt granskande, men i själva verket starkt politiserade artiklar har kommit från tankesmedjan Timbro med närstående. I våras kom turerna kring och efter de insinuanta och faktabefriade dokumentärfilmerna om ROKS, där hela jourrörelsen utmålas som en samling hysteriska kvinnor som tror på konspiratoriska pedofila nätverk som skär ut foster ur kvinnors kroppar. Inget enskilt tv-inslag har fått så många anmälningar till Granskningsnämnden. Trots att dessa ingalunda är behandlade eller avgjorda fick samma dokumentärfilm (nyligen) pris för sitt "nyskapande" inom sektorn dokumentärfilm. Utdelare av priset är ingen mindre än regeringens kulturminister, Leif Pagrotsky. Feminismen har plötsligt blivit något som ska förpassas ut ur universiteten och helst också ut ur politiken. Så här lät det i partiledardebatten i riksdagen igår, när Lars Leijonborg, (fp), talade; ”Radikalfeministerna, som vill ha könskrig och kvotera bort allt vad individuell valfrihet heter, har skadat kampen för jämställdhet. /...../ Att en del medlemmar i Feministiskt initiativ har tokiga åsikter är inget skäl att slå av på takten i jämställdhetsarbetet. Det är inte Sveriges lågbetalda stressade kvinnor som ska betala priset för radikalfeminismens stolligheter." Lars Leijonborg sade vad vi kan läsa i många tidningar nu, både på nyhetsplats och på debatt- och insändarsidor, nämligen att det är feministerna som är felet!»
Bedre kan det vel neppe sies.

Er dette en marsboer?

av Ørnulf Koldal
Avisene kunne nylig publisere et bilde som NASAs robotkjøretøy hadde tatt av det som kan ligne et romvesen på Mars. Bildet ble tatt i fjor av kjøretøyet Spirit, som er et av to robotkjøretøy som kontinuerlig overvåker den røde planeten. Bildet vi her viser (over) er et forstørret utsnitt av et panoramabilde. Ifølge avisene kan det se ut som at figuren på bildet er et levende vesen, mens skeptikerne hevder at det nok bare dreier seg om en klippeformasjon. Likevel har bildet vakt oppsikt og diskusjon over hele verden. Bildet er jo temmelig uskarpt, men etter min mening ligner dette mistenkelig på Bergens Tidendes kulturredaktør, Jan Landro.

Sloan’s Liniment – en klassiker

av Ørnulf Koldal
Fra tid til annen klarer enkelte mennesker å frembringe nye kunstverk, idéer, oppfinnelser eller produkter som på en grunnleggende måte forandrer menneskenes liv her på jorden. Coca Cola, Kalinka Vodka og Dr. Dralles Birkenwasser er i så måte meget gode eksempler. Men den fremskrittets stjerne som nok skinner aller klarest, er Sloan’s Liniment. Av årsaker som vanskelig lar seg forklare, blir det i våre dager nesten utelukkende brukt av veterinærer, med tragiske følger for folkehelsen.
Liniment kommer av det latinske ordet linere, å salve, og brukes i tropemedisinen først og fremst til å lindre hudlidelser. Preparater av denne karakter omtales ofte også som balsam. Linimentene har sin største styrke i helbredelsen av stivhet og smerte, f.eks. gikt, men de kan like gjerne drikkes som dram (evt. som longdrink med Selterswasser). Linimenter består hovedsakelig av alkohol i kombinasjon med aroma-kjemiske substanser som methyl-salicate, benzoin og capsaicin. Allerede Paracelsus eksperimenterte med linimenter, og de har meget stor utbredelse i kinesisk medisin.
Den store filantropen Earl S. Sloan ble født i Zanesfield i Logan County, Ohio den 8. september 1848. Han utdannet seg til veterinær, men kom av forskjellige årsaker aldri til å praktisere i dette yrket. Som ung mann flyttet han nemlig til Missouri og gikk i kompaniskap med broren, Foreman Sloan. De drev stort som hestehandlere, og det var antakelig for å kunne videreselge gamle og utbrente øk at Earl S. Sloan utviklet sitt snere så berømte liniment. Virkningen var i alle fall forbløffende, og etter kort tid sendte han produktet ut på markedet under navnet «Sloan’s Family Liniment». Snart var det et kjent og kjært navn over hele den siviliserte verden.
I vår familie har generasjon etter generasjon benyttet Sloan’s Liniment som lindring og trøst mot alt fra tannverk til fyllesyke. Det er på alle måter et fantastisk produkt som hadde fortjent en langt større oppmerksomhet og utbredelse enn det har i dag. Mens enhver vetrinær med respekt for seg selv alltid vil ha en flaske Sloan’s Liniment for hånden, kan neppe det samme sies om vår tids leger. De fleste av dem har sannsynligvis aldri hørt om produktet.

http://www.drugstore.com/qxp88930_333181_sespider/sloans/liniment.htm

Som to dråper vann

av Ørnulf Koldal
I 2004 kom forfatteren Tor Bomann-Larsen ut med sin på mange måter banebrytende biografi «Folket. Haakon & Maud». Blant pikanteriene Tor Bomann-Larsen her brakte til torgs, var den kreative og fantasifulle indisierekken som antyder at en engelsk baron muligens var kong Olavs far. Som man vel kunne vente, høstet Bomann-Larsen ovasjoner i hovedstadspressen for sine konklusjoner. Men hans kanskje viktigste bidrag til norsk historieskiving var at han med dette ruvende verket brakte en gammel forskningmetode tilbake til heder og verdighet – nemlig karakterologi og fysiognomikk. Denne meget spennende fagdisiplin går i korthet ut på at man kan fastslå en persons opphav, karakterterekk og personlige egenskaper gjennom en metodisk bedømmelse av en hvilken som helst persons utseende. Karakterologi og fysiognomikk ble bl.a. flittig benyttet i forbindelse med opptak til medisinske, juridiske og teologiske studier – selvfølgelig med stort hell. Men etter at de europeiske land bukket under for den marxistiske-materialistiske ideologi og tidsånd, gikk denne stolte og samfunnsnyttige vitenskap inn i en tornerosesøvn. Vi kan takke Bomann-Larsen for at dette akademiske sverd igjen er blankpusset og sylskarpt.
Det er sannsynligvis innenfor denne vitenskap vi må søke svaret på et av vår tids aller største mysterier, nemlig de nesten skremmende ytre likhetstrekk den skarpe observatør vil finne mellom Norges kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og ordfører i Os kommune, Terje Søviknes. Jeg vil herved utfordre Norges største kapasitet innenfor karakterologi og fysiognomikk, nemlig Ulrich Oliver Whaarhesaa, å levere en probat analyse og forklaring på dette politisk sett meget pussige fenomen.

Latterlig og fordummende fra Erling Fossen

av Ørnulf Koldal
Som oftest leser jeg Erling Fossen sine skarpskårne og analytiske artikler med stort utbytte. Han har fremfor noen satt de urbane livskvalitetene på dagsordenen, men i inseratet i Dagbladet den 21/11 begår han en ettertrykkelig skivebom. I steden for å la seg begeistre av det stadig økende tilbudet av kvalitetsvarer gjennom 7-11, Deli de Luca, Narvesen og Mix som nå finnes overalt i byen, velger Fossen å innta et angstbitersk, reaksjonært og direkte agrart standpunkt. Hvis Fossen hadde tatt seg en smule tid til å tenke seg om, ville han forstått at både Trygve Hegnar, Rema Reitan og fremfor alt den dannede herren Rimi Hagen her ikke først og fremst er ute etter å tjene penger, men at de ut fra 100% altruistiske motiver ønsker å styrke bylivets kvaliteter. Til tross for lave fortjenestemarginer har de valgt å subsidiere hovedstaden med et tettpakket nett av hyggelige storkiosker. Dette har som vi alle vet vært sterkt medvirkende til å senke den ellers betydelige arbeidsledigheten vår hovedstad gjennom lengre tid har slitt med. Det er komplett uforståelig at Fossen nå har søkt dekning bak fjøshjørnet og fra sin stinkende posisjon avfyrer den ene verbale lortkardesk etter det andre mot vår mest dyktige og fremtidsrettede forretningsmenn. Nei, Fossen, det er på tide at du innser dine reaksjonære bondske standpunkt og gir herrene Hegnar, Rema Reitan og Rimi Hagen en uforbeholden unnskyldning. Eller ønsker herr Fossen seg nå tilbake til gamle dagers landhandel med blikkspann hengende fra taket og saltsild i tønner ? Nei, Erling Fossen – bevilg deg heller en lang ferie og søk inspirasjon og trøst i Dr. Dralles Birkenwasser; så vil De nok komme på bedre tanker!

PS: Fossens Dagblad-innlegg finner du på: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/11/21/518846.html#comments

Demokratiser idretten!

av Ørnulf Koldal
For alle og enhver som har et minimum av rettferdighetssans, er det direkte forstemmende å se den vemmelige elitismen som preger idretten av i dag. Det er f.eks. blitt etablert en lang rekke idrettsgymnas der man hemningsløst søker å dyrke frem ENERE. Som om ikke dette er nok, kan vi altså i år 2007 være vitner til at norske landslag i nær sagt alle indrettsgrener settes sammen uten noen som helst form for kvotering. Dette gir seg selvfølgelig direkte groteske utslag. På landslagene i golf og tennis er det for eksempel ikke en eneste utøver fra våre nordlige fylker. Nynorsk og samisk er sterkt underrepresentert, for å bringe inn enda en dimensjon.
Man sier gjerne at idretten skal speile det norske samfunnets sammensetning og verdier. Dette er selvfølgelig bare en ekkel bløff som en liten klikk inne i hovedstaden bruker for å rundlure de bevilgende myndigheter. Det er nå på tide at denne svindel avsløres en gang for alle.
Idretten må demokratiseres og drives etter den norske likhetsmodellen. Ingen skal vinne og ingen skal tape. Idretten skal være for alle! De nazi-inspirerte idrettsgymnasene må omgående legges ned og aldri få sjansen til å åpne igjen.

Unyansert og overfladisk fra Per-Aslak Ertresvåg

av Ørnulf Koldal
Det er komplett uforståelig at Per-Aslak Ertresvåg føler seg støtt over å bli nevnt i professor Øystein Sørensens siste bok, "Den store sammensvergelsen". Han burde heller glede seg over at en representant fra landets tyngste læresete tar seg bryet å omtale hans vidløftige teorier som ble lansert av Ertresvåg i boka, "Makten bak makten". Alt for ofte kritiseres norske akademikere for å hvile i elfenbenstårn uten å engasjere seg i dagsaktuelle saker. Professor Sørensen motbeviser med sin nye bok dette på en elegant måte.
Dessverre ser det ut til at Ertresvåg fortsatt glemmer å opplyse at han selv har hentet lange deler av sine opplysninger fra Norgeshistoriens største forkynner, karismatikeren Aril Edvardsen, som i begynnelsen av 1980-årene utgav en audiokassett inneholdende en halvannen times oralorgie over temaet “Kampen i åndeverdenen”. Allerede samme år kunne undertegnede dokumentere at de konspiratoriske teoriene knyttet til Illuminatesordenen hadde oppstått allerede på 1920 tallet i Berlin. Så tidlig som i 1929, publiserte Weimar-republikkens sannsynligvis største tenker, Dr. Gustav von Krüdenberg, i Königlich priviligierte Medizinische Monatsblatt en serie fortellinger fra livet blant medisinstudentene i Berlin 1907-1911.
von Krüdenberg som i en årrekke hadde arbeidet i rikshovedstadens legevakttjenest, avslørte hvordan hele det medisinske establishment hadde blitt lurt opp i stry av en pasient (Lui Apeland) som i sine falske rapporter kom med detaljerte beskrivelser av sammensvergelser som involverte bla. Kaiser Wilhelm og Kong Edward av England. Apeland påstod at han var leder for en hemmelig orden, Illuminates, som i hundrevis av år hadde arbeidet for å tilrive seg verdensherredømmet.
Men ved hjelp av den da nylig lanserte Bolt-testen (oppfunnet av Dr. Bernt Bolt), ble det heldigvis fastslått at både Apeland og de andre pasientene i virkeligheten led av langt fremskreden delirium som følge av deres kolossale og vedvarende inntak av Dr. Dralles Birkenwasser. Så snart pasientene ble tørrlagt forsvant hallusinasjonene, men dog ikke vrangforestillingene. Det kan derfor være interessant å minne om at både Adolf Hitler og Rudolf Hess var hektet på Dr. Dralles Birkenwasser, og at bestselgeren "Mein Kampf" ble skrevet i massive Delirium Tremens, fremprovisert av deres kolossale inntak av det nevnte fludium.
Dessverre later det til at herr Ertresvåg også denne gang har sovet i timen og ikke fått med seg disse helt sentrale fakta. Dette medfører naturligvis også at det må stilles en rekke store spørsmål ved etteretteligheten i hans bok.