Høyere presisjon med kaffegrut og birkenwasser

av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Atter en gang har det norske politiet til fulle vist at de behersker selv de mest intrikate etterforskingsmetoder. Imidlertid har nok
Bergenspolitiet i den meget vanskelige Dung-saken trolig i overilet stress blitt fristet til å bruke en vel dyr metode. Som kjent er det etter innføringen av moms på tjenester blitt uforholdsmessig dyrt å engasjere synske personer. Imidlertid har vi en vekjent og 100% effektiv og dessuten langt billigere metode som nå bør tas i bruk. Spåing i kaffegrut har lange tradisjoner og dessuten en veldokumentert effekt. Allerede på 1600-tallet var dette en yndet syssel i Bergen, og utallige kopper sur kaffe ble konsumert i den anledning. Det var først da Kristian 4 med trussel om bål og brann fikk satt en stopper for denne type «halunkiske spekulationer» at politiet mistet sin mest effektive metode. I dag er det som alle vet fullt mulig å kombinere Kaffegrutspåing med noen solide slurker Birkenwasser (Dr.Dralles). Dette vil garantert gi effekt.
Spåing i kaffegrut er som kjent også en meget anerkjent forskningsmetode som i de senere år har blitt brukt til å dokumentere sensasjonelle funn og oppdagelser, bl.a. i det okkult-sosiologiske grenseland.

Blackout er normalt og ingen forbrytelse

av Arnfinn Dreythen
Man trenger vel verken å være Sherlock Holmes eller Anna Elisabeth Westerlund for å forstå hvorfor Manuela Ramin Osmundsen ikke informerte Statsminister Jens Stoltenberg om det såkalte venninnetreffet den 3. januar 2008. Hun husket det sannsynligvis ikke. De fleste vil sikkert vite at Dr. Dralles Birkenwasser nå er den mest populære drikk i hovedstadens kvinnenettverk – og Ryel, Kraby og Ramin Osmundsen er ingen unntak. De tre skal visstnok ha konsumert opptil flere flasker denne kvelden. For oss som kjenner dette nytelsesmiddel inn og ut, fremstår dette som direkte galskap. Blackout og fyllesyke er rett og slett uunngåelig. Statsråd Ramin Osmundsens hukommelsestap er derfor både forståelig og lett forklarlig. På denne bakgrunn fremstår Ryels angiveri både som moralsk forkastelig og helt unødvendig. Saken ville utvilsomt ha blitt grundig belyst i Stortingets kontrollkomité der det sitter en rekke personer med førstehånds kjennskap til de lumske bivirkninger som må påregnes ved et uvørent inntak av Birkenwasser (enten rent eller blandet med Selterswasser). Statsråd Manuela Ramin Osmundsen ville utvilsomt ha blitt møtt med den største velvillighet og forståelse når årsaken til forglemmelsen ble forklart. Alle hederlige og oppegående mennesker må erkjenne at hardkjøret mot statsråd Ramin Osmundsen har vært både uanstendig og uverdig – for å bruke to av politikernes yndlingsord. Jeg for min del har for eksempel ikke peiling på hvem jeg snakket med den om kvelden 3. januar, og kan da selvfølgelig heller ikke ha den ringeste anelse om HVA jeg snakket om. Både for meg og de fleste andre jeg kjenner er dette helt normal prosedyre. Det er som kjent bare psykopater og kranglefanter som sitter hjemme og fører detaljerte dagbøker for å ha alt klappet og klart til fremtidige rettssaker. En ting er i alle fall sikkert: Det gamle ordtaket om at kvinne er kvinne verst, har atter en gang fått sin bekreftelse. Først Lundgren-saken, så Walla-saken og nå sist Ramin Osmundsen-saken. Venstreleder Lars Sponheims anklager om løgn faller derfor på sin egen urimelighet. Det er tross alt ganske mange av oss som sannsynligvis ikke kan huske hva vi gjorde den 11. september 2001. Men vi fortjener ikke å få sparken av den grunn.

En glimrende idé!

av Ørnulf Koldal
«Art too bad to be ignored» er slagordet til amerikanernes kulturbastion, The Museum of Bad Art. Om Bergens byråd Henning Warloe nettopp har vært en tur over there eller om han har sett lyset under sterk påvirkning av Dr. Dralles Birkenwasser, har jeg i skrivende stund ikke klart å få brakt på det rene. Sikkert er det i alle fall at hans siste påfunn (stunt) er noe av det beste vi har sett på lenge. Å gjøre Bergens byrom til en opplagsplass for refusert kunst er en tanke så briljant at det er nesten ufattelig å få den lansert fra en høyremann i grå dress. Warloe har min og sikkert de alle fleste sin fulle og hele støtte.
Helt siden kommunismens fall i Øst-Europa, har jeg i en lang rekke avisinnlegg slått til lyd for at Bergen nå burde kjenne sin besøkelsestid og kjøpe opp de mange kasserte statuene av Marx, Engels, Lenin og Stalin. Vi vet alle at kommunistene elsket sine gigantiske statuer, og her var de nok helt og fullt på linje med det bergenske folkelynnet. Mitt poeng er fortsatt at disse statuene er meget store og at vi sannsynligvis kan få kjøpt dem for et slikk og ingenting. Dette må vel være søt musikk i ørene på en kulturpolitiker fra partiet Høyre? Mye kultur for en minimal kilopris. – Og hvis disse superkommunistene skulle stikke altfor intenst i bergensernes øyne, kan man f.eks. med enkle grep modifisere en Lenin-statue til å bli et vakkert og ruvende monument over meteorologen Kjartan Hjortnes. Likeledes kan Stalin bli Hans Wilhelm Steinfeld. Her er fantasien den eneste begrensning. Warloe og Holmvik bør derfor sette seg på første fly østover og smi mens jernet er varmt og ånden fortsatt sterk.
Når det gjelder det aktuelle kunstprosjektet, vil jeg nok for min del hevde at det er i slappeste laget. Skal man først ha et kjempeportrett av en fordums diktator og massemorder på byens rådhus, kan man like godt ta skrittet fullt ut. La oss da heller henge opp et kjempestort bilde som virkelig smeller og som bergenserne garantert vil legge merke til. – Og for å si det som Warloe sannsynligvis ville ha sagt: «Det er vel ingen som for alvor tror at vi her på rådhuset er nazister, bare fordi vi absolutt vil ha et gigantisk portrett av Adolf Hitler på veggen her !!?» Vi snakker jo tross alt om kunst!

Forby Brylcreem!

av Ørnulf Koldal
Hvis du kaster et raskt blikk på bildet ovenfor, er det vel egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor mange er forbannet. For folk med normalt utviklet estetisk sans virker Brylcreem bare vemmelig. Det er et tvers igjennom amerikansk kulturfenomen, og her i Norge har det pussig nok fått et voldsomt gjennomslag blant kristenfundamentalistene. Hva dette kan skyldes er ikke så lett å si, og vi venter vel alle på det autoritative svar på spørsmålet fra Bergens Tidendes kulturredaktør. For problemstillingen er sannsynligvis altfor kompleks og vanskelig til at noen andre, f.eks. norske samfunnsvitere og kultursosiologer skal våge å gi seg i kast med den. I hele etterkrigstiden har Brylcreem (som skal uttales brill-kriim) vært et kjent produkt i Norge. Det ble opprinnelig lansert i 1928 av County Chemicals i Birmingham, England. Produktideen var kort og godt å klare å holde håret på plass under alle vind- og værforhold, og samtidig gi det en dyp glans. Produktet er i hovedsak en emulsjon bestående av vann og mineralolje, stabilisert med bivoks. Blant de andre ingrediensene er parfyme, calcium hydroxide, BHT, dimethyl oxazolidine, magnesium sulfate og stearisk syre. Brylcreem selges på tuber, og produktets «wet look» var de rigueur for enhver herrefrisyre gjennom mesteparten av det 20 århundre. Andre substanser, som f.eks. macassarolje og petroleumgelé, hadde blitt frontet av Rudolph Valentino, men uten nevneverdig suksess.
Den dag i dag ser vi utallige politikere og entertainere (f.eks. Kjell Elvis) som bygger sin identitet og verdensbilde på denne hårkremen, men alt har sin tid. I en verden preget av sterke kulturkonflikter vil de fleste rett og slett oppleve Brylcreem som en unødvendig belastning. La oss derfor sørge for å forby dette produktet!

Nå trenger Norge et feministisk parti!

av Bernt Bolt
Når vi alle vet at noen av Norges mest ruvende lederskikkelser for tiden er uten verv og posisjoner, kan man vel trygt si at tiden må være inne for et feministisk initiativ. Kjente kvinneforskere blir sjikanert og skandalisert på det aller groveste, og kvinnelige fagforeningskjemper blir fortrengt av daffe og tildels inkompetente menn. Dette er tydelige signaler om et sykt samfunn som er ute av styring og som blir «administrert» av en slapp feiging uten visjoner. Noe må gjøres!
Svenske kvinner har forlengst fylket seg i Gudrun Schymans Feministiskt initiativ, og partiet kan allerede karakteriseres som en formidabel suksess. Forut for den svenske partidannelsen, hadde man i Tyskland allerede i 1995 sett etableringen av det ultraradikale VSDAP– Vaginalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (Det vaginalsosialistiske tyske arbeiderparti). Dette partiet hadde sitt utspring i kretsen rundt Christine le Duc og Die Lesbischen Leoparden, og det er neppe tvil om at VSDAP er Gudrun Schymans forbilde. Manifestet til Feministiskt initiativ er nærmest en blåkopi av VSDAP sitt kompromissløse kampskrift »Körper und Geist NUN«.
De norske lederskikkelsene jeg innledningsvis siktet til, er selvfølgelig Eva Lundgren og Gerd Liv Valla. Begge har en solid, ideologisk pondus. Som politikere er begge mål- og maktfokuserte – og begge har i høyeste grad utseendet med seg. De er velartikulerte og behagelige å høre på. Det er derfor ikke urealistisk å hevde at en ny maktfaktor i norsk politikk er innenfor rekkevidde. Men her må man smi mens jernet ennå er glovarmt.
I Feministiskt initiativs valgmanifest (sannsynligvis konsipert av Gudrun Schyman) kan vi bl.a. lese: «Turbulensen kring F! har visat på att feminismen ifrågasätts som aldrig förr. Genusforskningen har ifrågasatts länge. Först Anna Wahl på Handelshögskolan, sedan Eva Lundgren på Uppsala Universitet och nu Tiina Rosenberg på Stockholms Universitet. Samtliga till förment vetenskapligt granskande, men i själva verket starkt politiserade artiklar har kommit från tankesmedjan Timbro med närstående. I våras kom turerna kring och efter de insinuanta och faktabefriade dokumentärfilmerna om ROKS, där hela jourrörelsen utmålas som en samling hysteriska kvinnor som tror på konspiratoriska pedofila nätverk som skär ut foster ur kvinnors kroppar. Inget enskilt tv-inslag har fått så många anmälningar till Granskningsnämnden. Trots att dessa ingalunda är behandlade eller avgjorda fick samma dokumentärfilm (nyligen) pris för sitt "nyskapande" inom sektorn dokumentärfilm. Utdelare av priset är ingen mindre än regeringens kulturminister, Leif Pagrotsky. Feminismen har plötsligt blivit något som ska förpassas ut ur universiteten och helst också ut ur politiken. Så här lät det i partiledardebatten i riksdagen igår, när Lars Leijonborg, (fp), talade; ”Radikalfeministerna, som vill ha könskrig och kvotera bort allt vad individuell valfrihet heter, har skadat kampen för jämställdhet. /...../ Att en del medlemmar i Feministiskt initiativ har tokiga åsikter är inget skäl att slå av på takten i jämställdhetsarbetet. Det är inte Sveriges lågbetalda stressade kvinnor som ska betala priset för radikalfeminismens stolligheter." Lars Leijonborg sade vad vi kan läsa i många tidningar nu, både på nyhetsplats och på debatt- och insändarsidor, nämligen att det är feministerna som är felet!»
Bedre kan det vel neppe sies.

Er dette en marsboer?

av Ørnulf Koldal
Avisene kunne nylig publisere et bilde som NASAs robotkjøretøy hadde tatt av det som kan ligne et romvesen på Mars. Bildet ble tatt i fjor av kjøretøyet Spirit, som er et av to robotkjøretøy som kontinuerlig overvåker den røde planeten. Bildet vi her viser (over) er et forstørret utsnitt av et panoramabilde. Ifølge avisene kan det se ut som at figuren på bildet er et levende vesen, mens skeptikerne hevder at det nok bare dreier seg om en klippeformasjon. Likevel har bildet vakt oppsikt og diskusjon over hele verden. Bildet er jo temmelig uskarpt, men etter min mening ligner dette mistenkelig på Bergens Tidendes kulturredaktør, Jan Landro.

Sloan’s Liniment – en klassiker

av Ørnulf Koldal
Fra tid til annen klarer enkelte mennesker å frembringe nye kunstverk, idéer, oppfinnelser eller produkter som på en grunnleggende måte forandrer menneskenes liv her på jorden. Coca Cola, Kalinka Vodka og Dr. Dralles Birkenwasser er i så måte meget gode eksempler. Men den fremskrittets stjerne som nok skinner aller klarest, er Sloan’s Liniment. Av årsaker som vanskelig lar seg forklare, blir det i våre dager nesten utelukkende brukt av veterinærer, med tragiske følger for folkehelsen.
Liniment kommer av det latinske ordet linere, å salve, og brukes i tropemedisinen først og fremst til å lindre hudlidelser. Preparater av denne karakter omtales ofte også som balsam. Linimentene har sin største styrke i helbredelsen av stivhet og smerte, f.eks. gikt, men de kan like gjerne drikkes som dram (evt. som longdrink med Selterswasser). Linimenter består hovedsakelig av alkohol i kombinasjon med aroma-kjemiske substanser som methyl-salicate, benzoin og capsaicin. Allerede Paracelsus eksperimenterte med linimenter, og de har meget stor utbredelse i kinesisk medisin.
Den store filantropen Earl S. Sloan ble født i Zanesfield i Logan County, Ohio den 8. september 1848. Han utdannet seg til veterinær, men kom av forskjellige årsaker aldri til å praktisere i dette yrket. Som ung mann flyttet han nemlig til Missouri og gikk i kompaniskap med broren, Foreman Sloan. De drev stort som hestehandlere, og det var antakelig for å kunne videreselge gamle og utbrente øk at Earl S. Sloan utviklet sitt snere så berømte liniment. Virkningen var i alle fall forbløffende, og etter kort tid sendte han produktet ut på markedet under navnet «Sloan’s Family Liniment». Snart var det et kjent og kjært navn over hele den siviliserte verden.
I vår familie har generasjon etter generasjon benyttet Sloan’s Liniment som lindring og trøst mot alt fra tannverk til fyllesyke. Det er på alle måter et fantastisk produkt som hadde fortjent en langt større oppmerksomhet og utbredelse enn det har i dag. Mens enhver vetrinær med respekt for seg selv alltid vil ha en flaske Sloan’s Liniment for hånden, kan neppe det samme sies om vår tids leger. De fleste av dem har sannsynligvis aldri hørt om produktet.

http://www.drugstore.com/qxp88930_333181_sespider/sloans/liniment.htm