Et genialt trekk

av Ørnulf Koldal
Alle oppegående mennesker vil forlengst ha fått med seg at Priscilla Presley har sine røtter i Egersund. Den lokale intelligensia vil markere dette ved å kalle opp en av byens aller vakreste gater etter henne. I kjent hollywoodstil skal det legges ned en polert steinhelle i gaten som får divaens navn. Priscilla var som kjent invitert til byen for å kaste glans over markeringen, men både hun og datteren Lisa har av ukjente årsaker takket nei til å delta.
Egersunds intelligensia viste imidlertid sin snarrådighet og kreativitet og fant på no time en enda bedre løsning. I stedet for den sleipe og dekadente Presleyfamilien, har de nå fått Elvis-immitatoren Kjell Elvis Bjørnestad til å komme. Han vil sikkert vrikke med hoftene og smile sitt forføreriske Elvis-glis før han på sin lune lyngdalsdialekt proklamerer at gatens beboere har fått Egersunds mest eksklusive adresse.
Dette nye grepet er selvfølgelig mye bedre enn det opprinnelige opplegget, og med Kjell Elvis på arenaen har arrangementet fått en ny og surrealistisk dimensjon. Folk som før var kritiske til Priscilla-planene må nå bare innse at de har tatt feil og bøye seg i støvet. Nå venter vi i spenning på på resultatet av neste brainstorming.

Dokumenterte dødeoppvekkelser

av Alfred Koldal
De fleste har vel trodd at den kristne avisen Dagen Magazinet er ganske kjedelige saker. Men hvor feil går det an å ta? Denne publikasjonen viser seg å være noe av det beste man kan lese i dagens Norge. I det siste har Dagen Magazinet rapportert flittig fra Lakeland-vekkelsen i USA, og kan i den forbindelse rapportere at minst 15 mennesker har blitt oppvakt fra de døde. Vi siterer:
Pressetalskvinne Lynne Breidenbach for Lakeland-vekkelsen sier til DagenMagazinet at flere av dødeoppvekkelsene nå har blitt bekreftet, og at de arbeider med å dokumentere flere. – Drøyt 15 mennesker skal nå være oppvakt fra de døde gjennom møtene i Lakeland. Flere større amerikanske tv-stasjoner, deriblant MSNBC og Fox news, har vært i Lakeland, og anslag tyder på at omkring 8.000 mennesker var til stede på kveldsmøtene forrige uke. Evangelist Todd Bentley har hele tiden kjørt en åpen linje overfor media og invitert journalister til å granske det som skjer i Lakeland, og i et intervju med Norge IDAG uttrykker han tro på at vekkelsen i løpet av kort tid vil spre seg til større deler av verden. Og han understreker at dette ikke bare handler om èn helbredelsespredikant: - Denne helbredelsesvekkelsen er for hele Kristi kropp, for menigheten, for grasrota. Vi vil at vekkelsen skal styrke de troende og føre til gjenoppbyggelse av Guds folk. Samtidig som Bentley synes det er spesielt å oppleve at døde mennesker blir levende og at en person kunne kan se gjennom et glassøye, er ikke miraklene det viktigste for evangelisten: – Å se alle miraklene er kult, men høydepunktet for meg er Gudsnærværet som jeg opplever. Det er sterkere enn jeg noen gang tidligere har erfart, sier Bentley til Norge IDAG. På evangelistens nettsider står det at han i første omgang har planlagt å være i Lakeland ut juli, med to endagsbesøk til henholdsvis Dallas, Texas og Louisville, Kentucky. Mot slutten av august står en større reise til Sudan og Uganda på programmet.Arrangørene hevder at flere døde skal ha blitt blitt vekket opp under vekkelsen i Lakeland.
Oase-lederen Einar Ekerhovd tror sommerens stevner i Tromsø og Skien blir preget av en ny frimodighet og inspirasjon fra vitnesbyrdene om det Gud gjør i Lakeland.– Jeg merker at det flyter lettere når jeg er i tjeneste for tiden. Troen og frimodigheten blir styrket. Jeg har kommet ut i åpnere landskap med mindre stress og mer flyt, konstaterer Oase-leder Einar Ekerhovd. – Det handler ikke om modeller, men om utrustningen Gud gir for at vi kan bruke den slik vi er der vi er. Jeg får del i det, og formidler det videre på min måte, sier han. Onsdag kom Ekerhovd hjem fra sitt andre besøk til Lakeland-vekkelsen i Florida. Han fremhever at evangelist Todd Bentley er langt mer interessert i å utruste forsamlingen til å be enn til selv å be for alle, og at de samme tingene skjer på møtene også de kveldene Bentley har fri. Denne gangen hadde Ekerhovd med seg resten av Oase-lederskapet, og til sammen var nærmere 30 nordmenn til stede. Ekerhovd opplevde stor begeistring i gruppen, og forteller at man denne gangen også fikk mer innsyn i Bentleys grunnleggende teologi. Det ble en betryggende opplevelse, ifølge Oase-lederen. – Merket du noen utvikling nå i forhold til da besøkte Lakeland i pinsen? – Det har spredd seg utover i verden på en helt unik måte. Vitnesbyrdene fra alt som skjer begynner å komme inn, og det sprer seg ganske markant mange steder. Ekerhovd tror dette ikke minst kan skyldes God TV. Generelt opplevde han at møtene fortonte seg som sist, med fokus på lovsang og nådegaver i funksjon. Imidlertid fremhever han at de denne gangen også fikk høre mer forkynnelse, den ene kvelden talte Bentley i halvannen time. Og det var solide saker, mener Ekerhovd som var menighetsprest før han ble Oase-leder. Tromsø og Skien Han har ikke hørt noe samlet tall over hvor mange som har tatt imot Jesus eller blitt helbredet, men fremhever særlig vitnesbyrdene om døve som hører. – Både dette og for eksempel ryggsmerter kan jo bekreftes der og da. Mange av helbredelsene skjer nede i salen, og det som skjer er veldig trosstyrkende, mener Ekerhovd. Vissheten om at Gud er til stede beveger seg forbi tanke og teori, forteller Oase-lederen. Onsdag kveld besøkte Ekerhovd Oslo Vineyard, og opplevde en påtakelig gudslengsel som han også har fått beskrevet fra et tilsvarende møte i IMI-kirken hvor en annen av Lakeland-pilegrimene kom fra. – Vi som står i det kjenner en helt annen frimodighet til å tale ut Guds ord. Tjenestegjøringen får en helt annen dimensjon, og kunnskapsordene treffer sterkere enn før, mener han. Førstkommende torsdag begynner Oases sommerstevne i Tromsø, og 8. juli starter stevnet i Skien. Ekerhovd regner med at begge blir preget av inspirasjonen fra Lakeland. – Jeg tror vi får se en større frimodighet i utfoldelsen av nådegaver, og vi vil dessuten legge mer til rette for forbønn for syke på stevnene, forteller han.
Lakeland-vekkelsen startet i begynnelsen av april med utgangspunkt i en planlagt fire dagers møteserie med evangelist Todd Bentley. Siden har man måttet skifte lokaler en rekke ganger grunnet stor tilstrømning. Nå holdes møtene på en arena med plass til 10.000 mennesker – vitnesbyrdene som tegn og under er svært mange, og strekker seg fra finansielle mirakler til blinde øyne som blir seende, døve ører som hører, lamme som reiser seg fra rullestolene, og vertsmenigheten hevder også at flere har blitt vekket opp fra de døde – Todd Bentley har blant annet fått kritikk for sin uvørne stil og for sin forkynnelse om engler, også fra karismatiske kristenledere. Flere har og etterlyst mer forkynnelse i møtene. – Flere norske kristenledere har allerede besøkt Lakeland.

En kvinne hedres

av Elmer Emil Løvangen
Det er et trist faktum at det å tenke store og vidløftige tanker ikke er en typisk norsk egenskap (kanskje da bortsett fra Bergens Tidendes geniale kulturredaktør). Det er derfor med den aller største glede og tilfredsstillelse man kan registrere at en krets av visjonære og initiativrike borgere i den lille norske provinsbyen Egersund nå har gitt denne myte et solid skudd for baugen. Lokale slektsgranskere har nemlig oppdaget at kvinnen som ble verdensberømt for å ha skrevd ut for Elvis Presley og født hans eneste datter, den blendende vakre Priscilla Beaulieu, har sine aner i denne idylliske men dog så uvesentlige byen på sørvestlandet. Dermed later det til at Egersunds tornerosesøvn er slutt, og dette skal behørig markeres og feires. Gater skal omdøpes, et eget Priscilla Presley Museum etableres (lokaliseringen er i skrivende stund ikke fastlagt) – og den lokale trekirkens altertavle skal males om for å markere dette tidsskillet i byens historie. Alt i alt må man vel kunne fastslå at dette vitner både om en kolossal idérikdom og en ditto evne til å sette briljante ideer ut i livet. Og på toppen av alt: Det arbeides intenst i kulissene for å få Priscilla Presley til Egersund i anledning av de mange åpningsseremonier, avdukninger og snorklippinger.
Egersundernes imponerende resultater med minimale ressurser og ingen som helst backing fra kulturminister Trond Gidske står i grell kontrast til Stavanger bys hjernedøde kulturbyår. Det er også ekstra gledelig å kunne observere at Egersunds ordfører har forstått sakens store betydning og potensiale, og lagt hele sin politiske tyngde bak prosjektet med et personlig brev til Priscilla Presleys agent.
Samtidig må det være lov å påpeke det triste faktum at hele gatenavnsproblematikken i Egersund later til å være totalt ute av styring, noe jeg og min familie har fått bittert erfare. For noen år tilbake gikk Egersund kommune til det meget ukloke skritt å omdøpe Koldalsveien til Hegdalveien. Hva som lå bak dette merkelige utspillet er ikke så lett å si, men det skal her nevnes at navnet Koldalsveien allerede er snappet opp av kommuner som Vennesla og Fusa (Eikelandsosen). Jeg vil derfor hevde at før man nå går i gang og kaller opp en gate i Egersund etter en amerikansk skuespillerinne (om enn aldri så dyktig og berømt), burde man aller først ha gjort opp for den store urett som er påført både meg og hele Koldalslekten. Aller helst burde Hegdalveien slettes og det gamle navnet Koldalsveien tas i bruk på nytt. Alternativt forventer vi å få en ny vei, f.eks. Nyeveien eller Jernbaneveien som jo begge er generiske navn uten reell betydning. Vi forventer nå at orførereren kommer på banen og ordner opp! Hvis ikke vil saken bli løftet opp på et høyere politisk plan.

Høyere presisjon med kaffegrut og birkenwasser

av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Atter en gang har det norske politiet til fulle vist at de behersker selv de mest intrikate etterforskingsmetoder. Imidlertid har nok
Bergenspolitiet i den meget vanskelige Dung-saken trolig i overilet stress blitt fristet til å bruke en vel dyr metode. Som kjent er det etter innføringen av moms på tjenester blitt uforholdsmessig dyrt å engasjere synske personer. Imidlertid har vi en vekjent og 100% effektiv og dessuten langt billigere metode som nå bør tas i bruk. Spåing i kaffegrut har lange tradisjoner og dessuten en veldokumentert effekt. Allerede på 1600-tallet var dette en yndet syssel i Bergen, og utallige kopper sur kaffe ble konsumert i den anledning. Det var først da Kristian 4 med trussel om bål og brann fikk satt en stopper for denne type «halunkiske spekulationer» at politiet mistet sin mest effektive metode. I dag er det som alle vet fullt mulig å kombinere Kaffegrutspåing med noen solide slurker Birkenwasser (Dr.Dralles). Dette vil garantert gi effekt.
Spåing i kaffegrut er som kjent også en meget anerkjent forskningsmetode som i de senere år har blitt brukt til å dokumentere sensasjonelle funn og oppdagelser, bl.a. i det okkult-sosiologiske grenseland.

Blackout er normalt og ingen forbrytelse

av Arnfinn Dreythen
Man trenger vel verken å være Sherlock Holmes eller Anna Elisabeth Westerlund for å forstå hvorfor Manuela Ramin Osmundsen ikke informerte Statsminister Jens Stoltenberg om det såkalte venninnetreffet den 3. januar 2008. Hun husket det sannsynligvis ikke. De fleste vil sikkert vite at Dr. Dralles Birkenwasser nå er den mest populære drikk i hovedstadens kvinnenettverk – og Ryel, Kraby og Ramin Osmundsen er ingen unntak. De tre skal visstnok ha konsumert opptil flere flasker denne kvelden. For oss som kjenner dette nytelsesmiddel inn og ut, fremstår dette som direkte galskap. Blackout og fyllesyke er rett og slett uunngåelig. Statsråd Ramin Osmundsens hukommelsestap er derfor både forståelig og lett forklarlig. På denne bakgrunn fremstår Ryels angiveri både som moralsk forkastelig og helt unødvendig. Saken ville utvilsomt ha blitt grundig belyst i Stortingets kontrollkomité der det sitter en rekke personer med førstehånds kjennskap til de lumske bivirkninger som må påregnes ved et uvørent inntak av Birkenwasser (enten rent eller blandet med Selterswasser). Statsråd Manuela Ramin Osmundsen ville utvilsomt ha blitt møtt med den største velvillighet og forståelse når årsaken til forglemmelsen ble forklart. Alle hederlige og oppegående mennesker må erkjenne at hardkjøret mot statsråd Ramin Osmundsen har vært både uanstendig og uverdig – for å bruke to av politikernes yndlingsord. Jeg for min del har for eksempel ikke peiling på hvem jeg snakket med den om kvelden 3. januar, og kan da selvfølgelig heller ikke ha den ringeste anelse om HVA jeg snakket om. Både for meg og de fleste andre jeg kjenner er dette helt normal prosedyre. Det er som kjent bare psykopater og kranglefanter som sitter hjemme og fører detaljerte dagbøker for å ha alt klappet og klart til fremtidige rettssaker. En ting er i alle fall sikkert: Det gamle ordtaket om at kvinne er kvinne verst, har atter en gang fått sin bekreftelse. Først Lundgren-saken, så Walla-saken og nå sist Ramin Osmundsen-saken. Venstreleder Lars Sponheims anklager om løgn faller derfor på sin egen urimelighet. Det er tross alt ganske mange av oss som sannsynligvis ikke kan huske hva vi gjorde den 11. september 2001. Men vi fortjener ikke å få sparken av den grunn.

En glimrende idé!

av Ørnulf Koldal
«Art too bad to be ignored» er slagordet til amerikanernes kulturbastion, The Museum of Bad Art. Om Bergens byråd Henning Warloe nettopp har vært en tur over there eller om han har sett lyset under sterk påvirkning av Dr. Dralles Birkenwasser, har jeg i skrivende stund ikke klart å få brakt på det rene. Sikkert er det i alle fall at hans siste påfunn (stunt) er noe av det beste vi har sett på lenge. Å gjøre Bergens byrom til en opplagsplass for refusert kunst er en tanke så briljant at det er nesten ufattelig å få den lansert fra en høyremann i grå dress. Warloe har min og sikkert de alle fleste sin fulle og hele støtte.
Helt siden kommunismens fall i Øst-Europa, har jeg i en lang rekke avisinnlegg slått til lyd for at Bergen nå burde kjenne sin besøkelsestid og kjøpe opp de mange kasserte statuene av Marx, Engels, Lenin og Stalin. Vi vet alle at kommunistene elsket sine gigantiske statuer, og her var de nok helt og fullt på linje med det bergenske folkelynnet. Mitt poeng er fortsatt at disse statuene er meget store og at vi sannsynligvis kan få kjøpt dem for et slikk og ingenting. Dette må vel være søt musikk i ørene på en kulturpolitiker fra partiet Høyre? Mye kultur for en minimal kilopris. – Og hvis disse superkommunistene skulle stikke altfor intenst i bergensernes øyne, kan man f.eks. med enkle grep modifisere en Lenin-statue til å bli et vakkert og ruvende monument over meteorologen Kjartan Hjortnes. Likeledes kan Stalin bli Hans Wilhelm Steinfeld. Her er fantasien den eneste begrensning. Warloe og Holmvik bør derfor sette seg på første fly østover og smi mens jernet er varmt og ånden fortsatt sterk.
Når det gjelder det aktuelle kunstprosjektet, vil jeg nok for min del hevde at det er i slappeste laget. Skal man først ha et kjempeportrett av en fordums diktator og massemorder på byens rådhus, kan man like godt ta skrittet fullt ut. La oss da heller henge opp et kjempestort bilde som virkelig smeller og som bergenserne garantert vil legge merke til. – Og for å si det som Warloe sannsynligvis ville ha sagt: «Det er vel ingen som for alvor tror at vi her på rådhuset er nazister, bare fordi vi absolutt vil ha et gigantisk portrett av Adolf Hitler på veggen her !!?» Vi snakker jo tross alt om kunst!

Forby Brylcreem!

av Ørnulf Koldal
Hvis du kaster et raskt blikk på bildet ovenfor, er det vel egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor mange er forbannet. For folk med normalt utviklet estetisk sans virker Brylcreem bare vemmelig. Det er et tvers igjennom amerikansk kulturfenomen, og her i Norge har det pussig nok fått et voldsomt gjennomslag blant kristenfundamentalistene. Hva dette kan skyldes er ikke så lett å si, og vi venter vel alle på det autoritative svar på spørsmålet fra Bergens Tidendes kulturredaktør. For problemstillingen er sannsynligvis altfor kompleks og vanskelig til at noen andre, f.eks. norske samfunnsvitere og kultursosiologer skal våge å gi seg i kast med den. I hele etterkrigstiden har Brylcreem (som skal uttales brill-kriim) vært et kjent produkt i Norge. Det ble opprinnelig lansert i 1928 av County Chemicals i Birmingham, England. Produktideen var kort og godt å klare å holde håret på plass under alle vind- og værforhold, og samtidig gi det en dyp glans. Produktet er i hovedsak en emulsjon bestående av vann og mineralolje, stabilisert med bivoks. Blant de andre ingrediensene er parfyme, calcium hydroxide, BHT, dimethyl oxazolidine, magnesium sulfate og stearisk syre. Brylcreem selges på tuber, og produktets «wet look» var de rigueur for enhver herrefrisyre gjennom mesteparten av det 20 århundre. Andre substanser, som f.eks. macassarolje og petroleumgelé, hadde blitt frontet av Rudolph Valentino, men uten nevneverdig suksess.
Den dag i dag ser vi utallige politikere og entertainere (f.eks. Kjell Elvis) som bygger sin identitet og verdensbilde på denne hårkremen, men alt har sin tid. I en verden preget av sterke kulturkonflikter vil de fleste rett og slett oppleve Brylcreem som en unødvendig belastning. La oss derfor sørge for å forby dette produktet!