Den farlige kunsten

av Berit Bolt
Onsdag den 22. oktober 2008 vil utvilsomt bli stående som en milepel i norsk journalistikk. Da svingte Dagbladet seg til nye jounalistiske høyder med artikkelen: «Strikket kvinnelig kjønnsorgan». I dette stilistiske mesterverket klarte en av avisens kvinnelige stjernereportere, Mina Hauge Nærland, å bruke ordet ‘fitte’ ikke mindre enn 17 ganger. Reporteren maktet dessuten på en forbilledlig måte å variere språket med subtile nyanser som strikkefitte, tekstilfitte og garnfitte.
Saken er kort fortalt at Disa Kohlström, en svensk lesbe og feminist, har skapt en voldsom debatt ved å publisere et bilde av sin kreasjon «Garnfittan» på et svensk håndarbeidsnettsted. De mer tradisjonelle husflidkvinnene har reagert med avsky, og karakteriserer verket rett og slett som håndarbeidsporno.
Disa Kohlström har tidligere markert seg med en serie nåleputer formet som peniser. – Det er så himla mange menn og kvinner med et forvrengt forhold til fitter, elaborerer Kohlström. – Man kan få så mye ut av å ha et godt forhold til kjønnsorganet sitt. Mine fitter er ikke utnyttet, de er ikke til for noen andres formål, de finnes for sin egen skyld. Hun ønsker fremfor alt å bidra til at ordet fitte skal bli noe kraftfullt og positivt.
Det er ingen tvil om at Kohlström her er inne på de samme grensesprengende områder som geniet Martin Klippenberg med sin korsfestede frosk «Die Füsse zuerst» og dadisten Marcel Duchamp med sine konseptuelle verk. Reaksjonene fra husflidmiljøet er selvsagt forståelige, men dessverre preget av liten basiskunnskap og en generell mangel på forståelse av et usedvanlig komplisert saksfelt. Folk reagerer med vemmelse og avsky på en såkalt «strikkefitte», men samtidig overser de totalt det amerikanerne kaller «subliminal art» – f.eks. en vaginaskulptur av roastbeef i delikatessedisken. Hver eneste dag blir vi konfrontert med slike sublimerte kunstverk. De finnes overalt omkring oss for den som bare tar seg tid til å se etter. Det er derfor på tide at styresmaktene nå tar denne nye og meget farlige kunsten på alvor. Hva er vitsen med å sladde pornofilmer når våre barn bombarderes med disse nedbrytende sanseinntrykkene dag inn og dag ut? Den sublimerte kunsten forvolder store skader og resultatene kan bli direkte tragiske. Det er f.eks. grunn til å frykte at det stadig stigende antall voldtekter kan forklares med at gjerningsmennene har vært sterkt eksponert for sublimert kunst uten å ha merket faresignalene og hatt mulighet til å treffe effektive tiltak for å få utlignet trykket. Varehandelen og de store kjedene må derfor ta sin del av ansvaret for dette samfunnsproblemet. Noe annet vil være å rette baker for smed.

Sjekk: http://www.dagbladet.no/art/strikking/porno/3535148/

Kim i toppform

av Rudolf Ræg
Vestlige media har i den senere tid kommet med gjentatte spekulasjoner vedrørende Kim Jong Ils helsetilstand. Man har bl.a. spekulert på om folkets store leder kan være død, eller om et statskupp har funnet sted. Dette er selvsagt bare tøv. Kim er i storform, takket være solide inntak av herlig, tysk birkenwasser fra Dr Dralle.

Stopp sigøynerhetsen!

av Ørnulf Koldal
Vår uredde og usedvanlig skarpskodde presse kan i dag fortelle om en sak som nå verserer for domstolene. Jeg tenker selvsagt på den såkalte «Sigøynersaken» der representanter for romafolket nå står tiltalt for det som skal være tidenes mest omfattende og groteske trygdesvindelsak i Norge. I retten har en 22-årig kvinne blitt presset til å tilstå at et barn hun i sin tid fikk registrert som sitt eget, i virkeligheten ikke eksisterer. Dette er bare den første av i alt 10 bedrageritiltaler som sannsynligvis skal pådømmes etter svingdørprinsippet. Alle de involverte tilhører sigøynermiljøet i Oslo. Som 17-åring klarte den hovedtiltalte kvinnen å få barnet – med det usedvanlig vakre og velklingende navnet Jasmina – registrert som sitt eget i Folkeregisteret. Kort tid etter «nedkomsten» startet utbetalingene av diverse trygdeytelser. Påtalemyndigheten mener sigøynerkvinnen i årenes løp har fått urettmessig utbetalt minst 540.000 kroner. 


Det sier egentlig seg selv at dette sannsynligvis bare er toppen av isfjellet i en sak som dessverre renner over av gamle rasefordommer. Jeg skal ikke her gå nærmere inn i sakens mange og pikante detaljer, men vil bare nøye meg med å fastslå at vi nok her står overfor et usedvanlig slett stykke forsvarerarbeid. Hvis undertegnede hadde hatt saken, ville jeg uten å nøle ha prosedert på innbilt svangerskap. Dette er et velkjent fenomen i dyreriket, og det er all grunn til å tro at det samme fenomenet kan forekomme i det menneskelige forplantningsliv som med årene har blitt mer og mer komplisert. Da statsminister Kjell Magne Bondevik i sin tid lanserte den famøse kontantstøtteordningen, sendte han i virkeligheten ut en åpen invitasjon til kreativ utnyttelse av trygdesystemet (spleiselaget). Selv en person som er sterkt ruset på lykkepiller måtte vel forstå at romafolket her ble stilt overfor langt større fristelser enn man med rimelighet kunne forvente at de ville tåle. Når vi nå kan lese om en seksbarnsmor med 17 fiktive (innbilte) barnebarn, en falsk (innbilt) autistsønn og en falsk (innbilt) schizofren datter, er det etter min og mange andres mening Regjeringen Bondevik som skal stilles til ansvar. Det er også de som skal betale regningen. Noe annet vil være både uverdig og usolidarisk.
At saken i det heletatt har kommet for domstolene er intet mindre enn en skandale. Den vitner om en grotesk ansvarsfraskrivelse fra politikernes side. Det er samtidig betegnende at det er advokatstandens aller sløveste kniver som har fått den utakknemlige oppgave å forsvare de stakkars sigøynerne. Jeg synes for øvrig at både BTs kulturredaktør Jan Landro og Torstein Dahle forholder seg betenkelig tause i denne saken. Men mer er vel heller ikke å vente fra den kanten.

Er det slik vi vil ha det?

av Arnfinn Dreythen
Kjente, norske samfunnsforskerne som Stein Rokkan, Henry Valen og Bernt Bolt har levert bindsterke beskrivelser av det norske politiske landskap og system. Men deres modeller har i altfor mange år fått stå uimotsagt, og resultatet kjenner vi vel alle; et samfunnsforskningsmiljø på tomgang og mental autopilot – et miljø som på grunn av radikal kvotering og nepotisme bare reproduserer gamle ideer i så å si samme innpakning. Selv feminister og kvinneforskere holder seg til de samme gamle modeller og operative begrepsapparat, og resultatet blir som regel direkte komisk.
Den eneste forsker på den akademiske stjernehimmelen som virkelig har skapt fornyelse og vekkelse er professor Eva Lundgren. Men for å forstå hennes kreative og intuitive forskningsprosjekter, har den geniale Bernt Bolt måttet meisle ut et helt nytt begrapsapparat og en helt ny vitenskapelig modell som på en briljant måte beskriver det han kaller det kvinnestyrte mannssamfunnet. Vi snakker selvsagt her om den nye og banebrytende Testosteron–Østrogen modellen. Testosteron–Østrogen-modellen er den eneste som kan gi en adekvat forklaring på samfunnsaktørenes motiver og handlinger.
Testosteron er et androgen steroidhormon som produseres i testiklene og i binyrebarken hos både menn og kvinner. Det dannes via andre steroider fra kolesterol. Testosteron er det dominerende androgenet hos menn, og stimulerer til utvikling av mannlige kjønnskarakteristika som vekst av mannlige kjønnsorganer, stemmeskifte i puberteten, økt muskelmasse hos menn, utvikling av skjegg og kroppsbehåring og abdominal fettfordeling hos voksne menn. Det er vesentlig for normal seksualfunksjon og ereksjon (ståas).
Østrogener er på den annen side en gruppe steroide hormoner som fungerer som det primære kvinnelige kjønnshormon. De produseres hovedsakelig i eggstokkene og i morkaken. Noen østrogener produseres i mindre mengder i leveren, binyrene, og i brystene. De tre vanligste naturlig forekommende østrogenene er østradiol, østriol og østron. Disse produseres i kroppen ved at androgener omdannes ved hjelp av enzymer. Østradiol produseres fra testosteron, og østron fra androstendion. Østron er svakere enn østradiol, og finnes i større mengder enn østradiol hos kvinner etter overgangsalderen. Østrogener finnes naturlig både hos kvinner og menn, men i betydelig større mengder hos kvinner. Østrogenene fører til utvikling av kvinnelige sekundære kjønnskarakteristika som f.eks. bryster. De styrer også menstruasjonssyklusen.
I sin avhandling “Frauen, Geschichte, Wirtschaft” skildrer Bernt Bolt på en meget overbevisende måte hvordan alle individer styres av sin unike miks av Testosteron og Østrogen, og at alle historiske og politiske prosesser kan forklares ved hjelp av den samme modell.

Jonas Gahr Støre er for glatt!

av Ørnulf Koldal
All ære til Dagbladets eminente gravejournalister for deres avsløring av utenriksminster Jonas Gahr Støres fortid i partiet Høyre. Her fikk vi på en meget overbevisende måte dokumentert den sannsynligvis aller dårligste og farligste egenskap hos en politiker – nemlig det å kunne skifte mening. At en person endrer oppfatning om eksistensielle spørsmål fortjener selvsagt kun avsky og forakt hos velgerne. Av denslags blir det bare rot. Gahr Støre-saken har sikkert satt en støkk i Martin Kolberg som nok fra før var temmelig shaky etter spionaffæren i Bergen. Støre-saken har med en nesten uhyggelig tydelighet vist hvor lett man kan bli lurt av et sympatisk ytre hos en politiker. Det er derfor å håpe at Kolberg med sine fintfølende instinkter har oppfattet faresignalene og snarest mulig får kalibrert utenriksministerens litt for prektige image.

Trond Gidske må bli mye tøffere!

av Ørnulf Koldal
Det er mange (og da særlig på høyresiden) som kritiserer kulturminister Trond Gidske for at han er altfor rå og hensynsløs overfor sine politiske motstandere. Vi skal ikke her gå i detaljer, for de fleste vil sikkert forlengst ha forstått hva jeg sikter til. Men jeg er langt fra enig med disse syterne. Etter mitt syn er Trond Gidske dessverre det Gerd Liv Valla så treffende har karakterisert som en pusekatt. Hvis Arbeiderpartiet ikke skal bli totalt utradert ved neste valg, må både han og resten av partiledelsen legge om stilen og bli mye tøffere. Gidske, Stoltenberg og hele gjengen trenger nye, kompetente rådgivere – og jeg stiller meg gjerne til disposisjon. Noe av det første jeg da vil ta tak i er utseendet – eller identiteten som vi fagfolk kaller det. Min nye Gidske-identitet (ovenfor til høyre) oser av autoritet og trekker linjene tilbake til en tid da du med en gang kunne se på en mann at han var sosialist. Det er denne stilen jeg mener at vi snarest mulig må komme tilbake til.

En fin gammel skikk

av Arnfinn Dreythen
Den siste tids avisskriverier om rot i Stortingets pensjoner er vel noe de fleste oppegående mennesker vil ha fått med seg. Etter etablert praksis i norsk presse er enhver skyldig til det motsatte er bevist, og også denne gang er pressens menn høyt på banen. Det er ekstra hyggelig å kunne registrere at noen av våre mest prinsippfaste politikere har maktet å se saken i et enda større perspektiv. Jeg tenker her spesielt på Norges sannsynligvis mest idealistiske parti, Raudt, og dets store leder Torstein Dahle. Han har tatt det prisverdige initiativ å gjenreise den fine norske skikken at folk støtt og stadig melder hverandre til politiet. Selv små saker får en ekstra piff når politiet trekkes inn.
Det er ekstra gledelig at det er nettopp Torstein Dahle som har sett verdien i denne gamle norske skikk, og at han nå argumenterer for å trekke politiet tettere inn i de politiske beslutningsprosesser. På den norske langsbygda finnes det utallige trettekjære lensmenn som står parat til å ta et ekstra tak for land og folk. Ignatius Loyola hadde stor suksess med den samme strategi og mentalitet.