Mediavås om rettferdig kaffe

av Rudolf Ræg
NRK Hordaland og Bergens Tidende gjør en stor sak av at politikere og byråkrater i Bergen Rådhus drikker kaffe uten det såkalte «Rettferdighetsstempel» – med andre ord: de mesker seg med urettferdig kaffe. Som vanlig har de lokale journalister ikke maktet å se sakens fakta i øynene og trekke de mest intelligente slutninger av sitt ufullstendige faktagrunnlag. Enhver idiot vil nemlig vite at alle politikere i Bergen MÅ drikke Friele kaffe. Noe annet vil være både upatriotisk og ensbetydende med politisk selvmord. Alle oppegående mennesker som er à jour med samfunnsutviklingen og det som rører seg i tiden, kan heller ikke ha unngått å registrere de gripende reklamefilmene som Kaffehuset Friele i løpet av det siste decennium har publisert for å opplyse og bevisstgjøre det norske folk. Av disse filmene fremgår det helt tydelig at Kaffehuset Friele har et etisk regelverk som verken Amnesty International, Leger Uten Grenser eller Røde Kors kan hamle opp med. På film etter film får vi nemlig ved selvsyn se Herman Friele jr. reise omkring på bondelandet i noen av de mest tilbakeliggende avkroker av vår verden. Som den perfeksjonisten Friele er, stoler han ikke på politikere, jounalister og bistandsarbeidere, men kontrollerer ved selvsyn at ingen barn på hans plantasjer er blitt seksuelt misbrukt, sjikanert eller underbetalt. Den beundring og kjærlighet som Friele blir møtt med overalt hvor han kommer, er derfor ingen tilfeldighet («Senor Friele, Senor Friele!»). Den er fullt forståelig, og fullt ut fortjent.
Vi forlanger derfor at Bergens Tidende og NRK Hordaland øyeblikkelig stopper denne ekle hetsen mot Bergens politikere – og indirekte mot Kaffehuset Friele. Det finnes nemlig ingen kaffe på denne klode som er mer rettferdig, etisk og moralsk høyverdig enn Frieles Frokostkaffe. En uforbeholden unnskyldning er ikke til å komme utenom.

M/S Rignators tragiske forlis

av Ørnulf Koldal
I en tid når norske skip og rederier nærmest er en sagablott, kan det være fint å minnes M/S Rignator og hennes mannskap. Dette stolte skipet forliste ved kai en novemberdag i 1966, og og det finnes visstnok ingen fotografier av denne ufattelige tragedien. Jeg vil imdlertid utfordre sjøfartshistorikeren Ulrich Oliver Whaarhesaa til å komme med noen innskutte betraktninger om emnet. Bloggens redaktør er for øvrig i besittelse av tre svart/hvitt-bilder som viser M/S Ingolf – og det kunne været meget interessant å få vite litt mer om dette fartøyet.

Tikkende bomber

av Arnfinn Dreythen
Den 1. oktober hadde jeg et innlegg på denne blogg der jeg redegjorde for den nye og banebrytende testosteron–østrogen modellen som har gjort det mulig å forklare menneskers adferd på en 100% sikker måte. I innlegget refererte jeg til kvinneforskeren Bernt Bolts banebrytende avhandling “Frauen, Geschichte, Wirtschaft” der han på en meget overbevisende måte har redegjort for hvordan alle individer styres av sin unike miks av testosteron og østrogen, og at alle historiske og politiske prosesser kan forklares ved hjelp av den samme modell. Det er på denne bagrunn vi må forstå forhenværende statsminister Gro Harlem Brundtlands usedanlig aggressive («Aggressivität kann in der Psychologie die mehr oder weniger unbewusste, sich nicht offen zeigende aggressive Haltung des Menschen als Kompensation von Minderwertigkeitsgefühlen sein». B.Bolt) utfall mot Thorbjørn Jagland. Uten testosteron–østrogen-modellen kunne Harlem Brundtlands utspill lett blitt forvekslet med en akutt psykose, men nå er forklaringen like enkel som rasjonell. På grunn av menopausen, har GHB etter alt å dømme fått et akutt overskudd av testosteron i kroppen, og dette overskuddet har i virkeligheten gjort henne til en tikkende hormonbombe. En ubalanse av testosteron–østrogen kan nemlig være like skummel som en ditto ubalanse av insulin hos en diabetiker. Karrierekvinner som befinner seg i en eksponert, offentlig posisjon pleier som regel å injisere østrogen for å dempe aggressiviteten og på den måten forsøke å unngå skandaløs adferd. Alternativt kan den samme virkning oppnås ved at godkjente østrogenpreparater administreres rektalt i form av stikkpiller. Fordelen med den systnevnte løsningen er at den har en mye hurtigere effekt. Det er åpenbart at Gro Harlem Brundtland har undervurdert behovet for hormonell kompensasjon, og sannsynligvis regnet med at et par glass med birkenwasser ville være nok. Bakholdsangrepet mot Thorbjørn Jagland blir derfor å betrakte som blind vold. At det var Jagland som fikk unngjelde, var nok like tilfeldig som ofrene for den psykotiske knivstikkeren i Oslo forleden dag. Konklusjonen må derfor bli: Gro Harlem Brundtlands uprovoserte angrep på Thorbjørn Jagland har på en uhyggelig måte aktualisert et alvorlig samfunnsproblem. Menopausale kvinner med hormonene i ulage er tikkende bomber som ikke lenger kan neglisjeres av helsevernet. Situasjonen påkrever omgående en offentlig høring i Stortinget. Sannsynligvis vil problemet på kort sikt kunne lindres ved at alle menoausale kvinner i vårt land på samfunnets regning får minst en liter med Dr Dralles birkenwasser pr. måned. Men dette vil i seg selv neppe være tilstrekkelig.

En skikkelig phite

av Ørnulf Koldal
Gro Harlem Brundtland har heldigvis fått sin pinlige skattesnytersak såpass på avstand at hun nå på nytt kan fyre opp en av sine feteste habanasigarer og slå om seg med syrlige kommentarer og karakteristikker vedrørende gamle partikamerater. Slike utspill får alltid god pressedekning, og flott er det. Finnes det egentlig noe mer opphissende enn å se en menopausal, sur kjerring i beste Federico Fellini-stil velte seg på denne måten? For meg blir dette TV-underholdning av aller beste merke, og den geniale Viggo Johansen (født 1949) vil sikkert få utvidet sendetid for å kunne koke suppe på saken.
Vår kjære, forhenværende landsmoder har åpenbart ikke glemt sine gamle kunster, og jeg får en vemodets klump i halsen av å se henne i aksjon igjen. Vi kan bare fantasere om hva denne damen kunne ha utrettet som generalsekretær i FN. Men det er jo en kjent sak at Dr Dralle hadde et litt for godt tak på Dr Brundtland, og dette visste insiderne i verdensorganisasjonen.
At Gro Harlem Brundtland nå gjør alt hun kan for å forhindre at Thorbjørn Jagland skal få seg en internasjonal karriere, er etter mitt og mange andres syn helt legitimt. Det skulle egentlig bare mangle. Det Europa og verden først og fremst trenger er kyniske opportunister som har entret den politiske arena for å pleie sine kolossale egoer. Da sier det seg selv at en godtroende fantast, drømmer og idealist som Thorbjørn Jagland vil falle fullstendig igjennom og bli rundlurt gang på gang. Og det har Norge ikke råd til. La oss da heller pleie våre internasjonale, korrupte og lyssky kontakter slik at vi om et års tid kan ha råd og anledning til å kjøpe noen lukrative (godt betalte) internasjonale posisjoner til gromguttene Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg (når begge blir vippet av taburettene). Det er helt sikkert dette Gro Harlem Brundtland har sett tydeligere enn de fleste.

Den farlige kunsten

av Berit Bolt
Onsdag den 22. oktober 2008 vil utvilsomt bli stående som en milepel i norsk journalistikk. Da svingte Dagbladet seg til nye jounalistiske høyder med artikkelen: «Strikket kvinnelig kjønnsorgan». I dette stilistiske mesterverket klarte en av avisens kvinnelige stjernereportere, Mina Hauge Nærland, å bruke ordet ‘fitte’ ikke mindre enn 17 ganger. Reporteren maktet dessuten på en forbilledlig måte å variere språket med subtile nyanser som strikkefitte, tekstilfitte og garnfitte.
Saken er kort fortalt at Disa Kohlström, en svensk lesbe og feminist, har skapt en voldsom debatt ved å publisere et bilde av sin kreasjon «Garnfittan» på et svensk håndarbeidsnettsted. De mer tradisjonelle husflidkvinnene har reagert med avsky, og karakteriserer verket rett og slett som håndarbeidsporno.
Disa Kohlström har tidligere markert seg med en serie nåleputer formet som peniser. – Det er så himla mange menn og kvinner med et forvrengt forhold til fitter, elaborerer Kohlström. – Man kan få så mye ut av å ha et godt forhold til kjønnsorganet sitt. Mine fitter er ikke utnyttet, de er ikke til for noen andres formål, de finnes for sin egen skyld. Hun ønsker fremfor alt å bidra til at ordet fitte skal bli noe kraftfullt og positivt.
Det er ingen tvil om at Kohlström her er inne på de samme grensesprengende områder som geniet Martin Klippenberg med sin korsfestede frosk «Die Füsse zuerst» og dadisten Marcel Duchamp med sine konseptuelle verk. Reaksjonene fra husflidmiljøet er selvsagt forståelige, men dessverre preget av liten basiskunnskap og en generell mangel på forståelse av et usedvanlig komplisert saksfelt. Folk reagerer med vemmelse og avsky på en såkalt «strikkefitte», men samtidig overser de totalt det amerikanerne kaller «subliminal art» – f.eks. en vaginaskulptur av roastbeef i delikatessedisken. Hver eneste dag blir vi konfrontert med slike sublimerte kunstverk. De finnes overalt omkring oss for den som bare tar seg tid til å se etter. Det er derfor på tide at styresmaktene nå tar denne nye og meget farlige kunsten på alvor. Hva er vitsen med å sladde pornofilmer når våre barn bombarderes med disse nedbrytende sanseinntrykkene dag inn og dag ut? Den sublimerte kunsten forvolder store skader og resultatene kan bli direkte tragiske. Det er f.eks. grunn til å frykte at det stadig stigende antall voldtekter kan forklares med at gjerningsmennene har vært sterkt eksponert for sublimert kunst uten å ha merket faresignalene og hatt mulighet til å treffe effektive tiltak for å få utlignet trykket. Varehandelen og de store kjedene må derfor ta sin del av ansvaret for dette samfunnsproblemet. Noe annet vil være å rette baker for smed.

Sjekk: http://www.dagbladet.no/art/strikking/porno/3535148/

Kim i toppform

av Rudolf Ræg
Vestlige media har i den senere tid kommet med gjentatte spekulasjoner vedrørende Kim Jong Ils helsetilstand. Man har bl.a. spekulert på om folkets store leder kan være død, eller om et statskupp har funnet sted. Dette er selvsagt bare tøv. Kim er i storform, takket være solide inntak av herlig, tysk birkenwasser fra Dr Dralle.

Stopp sigøynerhetsen!

av Ørnulf Koldal
Vår uredde og usedvanlig skarpskodde presse kan i dag fortelle om en sak som nå verserer for domstolene. Jeg tenker selvsagt på den såkalte «Sigøynersaken» der representanter for romafolket nå står tiltalt for det som skal være tidenes mest omfattende og groteske trygdesvindelsak i Norge. I retten har en 22-årig kvinne blitt presset til å tilstå at et barn hun i sin tid fikk registrert som sitt eget, i virkeligheten ikke eksisterer. Dette er bare den første av i alt 10 bedrageritiltaler som sannsynligvis skal pådømmes etter svingdørprinsippet. Alle de involverte tilhører sigøynermiljøet i Oslo. Som 17-åring klarte den hovedtiltalte kvinnen å få barnet – med det usedvanlig vakre og velklingende navnet Jasmina – registrert som sitt eget i Folkeregisteret. Kort tid etter «nedkomsten» startet utbetalingene av diverse trygdeytelser. Påtalemyndigheten mener sigøynerkvinnen i årenes løp har fått urettmessig utbetalt minst 540.000 kroner. 


Det sier egentlig seg selv at dette sannsynligvis bare er toppen av isfjellet i en sak som dessverre renner over av gamle rasefordommer. Jeg skal ikke her gå nærmere inn i sakens mange og pikante detaljer, men vil bare nøye meg med å fastslå at vi nok her står overfor et usedvanlig slett stykke forsvarerarbeid. Hvis undertegnede hadde hatt saken, ville jeg uten å nøle ha prosedert på innbilt svangerskap. Dette er et velkjent fenomen i dyreriket, og det er all grunn til å tro at det samme fenomenet kan forekomme i det menneskelige forplantningsliv som med årene har blitt mer og mer komplisert. Da statsminister Kjell Magne Bondevik i sin tid lanserte den famøse kontantstøtteordningen, sendte han i virkeligheten ut en åpen invitasjon til kreativ utnyttelse av trygdesystemet (spleiselaget). Selv en person som er sterkt ruset på lykkepiller måtte vel forstå at romafolket her ble stilt overfor langt større fristelser enn man med rimelighet kunne forvente at de ville tåle. Når vi nå kan lese om en seksbarnsmor med 17 fiktive (innbilte) barnebarn, en falsk (innbilt) autistsønn og en falsk (innbilt) schizofren datter, er det etter min og mange andres mening Regjeringen Bondevik som skal stilles til ansvar. Det er også de som skal betale regningen. Noe annet vil være både uverdig og usolidarisk.
At saken i det heletatt har kommet for domstolene er intet mindre enn en skandale. Den vitner om en grotesk ansvarsfraskrivelse fra politikernes side. Det er samtidig betegnende at det er advokatstandens aller sløveste kniver som har fått den utakknemlige oppgave å forsvare de stakkars sigøynerne. Jeg synes for øvrig at både BTs kulturredaktør Jan Landro og Torstein Dahle forholder seg betenkelig tause i denne saken. Men mer er vel heller ikke å vente fra den kanten.