Kristelig Folkeparti bør skifte navn

av Ørnulf Koldal
Den årvåkne bloggleser vil sikkert ha fått med seg at Kristelig Folkeparti hadde kadermøte i helgen. Stemningen var alt annet enn god. Elendige galluptall og profilerte politikere i partiledelsen som vrøvler om homofiles rettigheter — alt i alt får vi inntrykk av et parti som holder på å gå til helvete.
Hva skal de gjøre? Det norske samfunnet blir mer og mer sekularisert. Vi får homofile prester og snart også biskoper. Kirkene står tomme. Kristelig Folkepartis velgere er på vei til kirkegården, ikke valglokalene. Det er derfor på tide å legge alle fordommer til side og tenke helt nytt. Politikere som ikke tenker på gjenvalg har ingen ting i politikken å gjøre.
Kristelig Folkeparti må bite i det sure eplet og innrømme: I Norge er det ikke lenger velgergrunnlag for et kirstelig folkeparti. Men det er utvilsomt et voksende grunnlag for et Fundamentalistisk Folkeparti. Det som forener folk og skaper samhold er tross alt frykt, fobier, antipatier og en god porsjon konservatisme. Her kan karismatiske folk som Anita Apeltun Sæle, Mullah Krekar og Brynjar Meling komme inn og røske godt opp i det politiske landskapet.
Det blir i så tilfelle ikke første gang her i landet at et politisk parti skifter ham. Ordet «Sosialisme» får enhver SVer til rødme og bli flakkende i blikket. Det burde være like enkelt for KrF å kvitte seg med «Kristelig» som det var for SV å kvitte seg med «Sosialistisk». Det handler tross alt om markedstilpasning. Politikere som er for dumme til å innse sin håpløse situasjon og snu kappen etter vinden, fortjener ingens støtte. KrF vil dø med dem.

Litterær tautologi skaper furore.

Av Ulrich Oliver Whaarhesaa

Det er med stor taknemmelighet vi leser Ørnulf Koldals lynskarpe litterære dissekering av Karl Ove Knausgårds panegyriske skildring av seg selv og sine personlige hverdagslige trivialiteter.

At Knausgårds høye litterære sigarføring ikke bare skyldes en inngående, men også en langt på vei misforstått lesning av Mikkel Pulms glitrende åndskompilat «Bormbarder hovedkvarteret!» er tydelig for enhver som har tatt seg bryet med å orientere seg i verdenslitteraturens dunkleste avkroker.

Imidlertid må det være tillatt å henlede oppmerksomheten på at at de hittil utkomne bind i hans polyverk er bygget opp omkring en kjedsommelig tilværelse dominert av nulliteter. Det er fremfor alt i dette tilværelsens trivielle vakum basert på talentløshetens ubestridelige faktum at Knausgård og den tidligere tyske fører konvergerer.

Etter at den geniærklærte forfatteren fant sitt kontrafei på en banan innkjøpt for egne oppsparte midler på fruktmarkedet i Malmö ble hans lyriske åre utfordret på det sterkeste. Gjennom sin litterære konsulent Mikkel Plum fikk han innpass i de litterære salonger i hovedstaden og dermed også antatt dette verbale ordgyteriet på et presumptivt oppegående norsk forlag.

Når nå BTs Jan Landro framfører en hagiografisk anmeldelse av verket er det ikke mer enn hva som kan forventes fra det hold. Dette tatt i betraktning er det intet mindre enn imponerende at Landro etter forlydende nå har valgt å avbryte juleferien på Aruba for å komme hjem til lanseringen av bind 4 i Knausgårds tautologier.

Knausgårds ynkelige plagiat

av Ørnulf Koldal
Som de fleste allerede vil ha fått med seg, er Karl Ove Knausgård — Grimstads nest største sønn — på banen med en bokserie som har vakt stor oppsikt her på berget. Diskusjonen går om han er for privat eller om han er intim nok. Hvem faen vet! En ting er i alle fall sikkert. Norske litteraturkritikere med BTs Jan Landro i spissen har åpenbart ikke fått med seg at Knausgård her har servert et rått plagiat av aller simpleste merke. Adolf Hitler utgav boken «Mein Kampf» allerede i 1926, og i 1941 kom «Min Kamp» på norsk. Det ble i hine dager også sagt om Hitlers bok at den sprengte romankonseptet og beveget seg langt inn i grenselandet mellom diktning (oppspinn) og sakprosa. Det er med andre ord ikke noe nytt Knausgård her bringer til torgs, selv om Jan Landro & co åpenbart lever i den villfarelsen. Vi kan i denne forbindelse også trekke fram Mikkel Pulms monumentale verk «Bormbarder hovedkvarteret!» som jo også var tydelig påvirket av «Mein Kampf». Jeg finner det i det heletatt merkelig at Karl Ove Knausgård har sluppet så lett unna. Vel har Hitler forlengst «left the building», men åndsverkloven må vel gjelde for alle. Knausgård må felles og ilegges en klekkelig bot. Bokserien hans må trekkes tilbake og relanseres under en annen tittel. Noe annet vil være stikk i strid mot det norske folks generelle rettsoppfatning.

Få tilbake hjemmebryggingen!

av 
Ørnulf Koldal
De aller fleste av oss må vel med hånden på hjertet innrømme at vi ønsker å være sofistikerte. Å kunne føre vidløftige samtaler om filosofi og litteratur krever såpass mye lesing og boklige studier at det nok blir i meste laget for et vanlig norsk friluftsmenneske. Men diskusjoner om trygdepolitikk, innvandring, islamifisering, mat og vin er saker der de aller fleste av oss har mye å bidra med.
Men hvorfor er det bare i kjøkkenet moderne mennesker skal vise sin dannelse? Hvorfor ikke også i vinkjelleren? Vinlegging er mystisk, hyggelig og sosialt. Og for oss som har vokst opp med hjemmelaget vin, er det ingen ting som smaker bedre. Jeg har derfor gleden av å presentere her på bloggen en meget god oppskrift som jeg fikk av min far kun få uker før han gikk bort. Denne fikenvinen oppnådde en kolossal popularitet i min hjemby Egersund og trakk mange tørste sjeler til vårt hus på Koldalsveien. Min onkel var en særdeles hyppig gjest i løpet av den perioden da vinleggingen var på sitt mest intense. Min far var meget stolt av sin fikenvin og hevdet at den var både god, frisk og sterk. Det var til slutt min mor som fikk satt en stopper for dette meget fuktige kapittel i vår familiesaga. I sine siste leveår fortalte min far ofte om vinleggingen og ristet på hodet av min mors kompromissløse innstilling. Som man vil se av oppskriften nedenfor, er dette heftige saker — og en vin som både i styrke og smak sannsynligvis er fullt på høyde med vagabondens kanonslag.


OPPSKRIFT
Fikenvin, 60 l
(bygger på en oppskrift i tidsskriftet Farmand fra omkr. 1955)
10 kg fiken
4 kg rosiner
3 stk. citroner
18 kg sukker
Hver fiken skjæres i 4-5 stykker. Rosinene skoldes og kjøres gjennom en vanlig kjøttkvern. Citronene skjæres i tynne skiver. Denne masse overhelles 30—40 liter vann. For 50 øre i brødgjær (1955-pris) løses opp i litt lunkent vann og tilsettes sammen med 1 kg sukker. Dette stormgjærer i ca. 3 døgn. Derpå avsiles og tilsettes 17 kg sukker og fylles på balong.

Fra apotek kjøpes:
20 gr. clorammonium
12 gr. vinsyre
4 gr. tannin
Dette oppløses i vann og fylles på balongen under stadig omrøring. Utgjæres på ca. 3 mndr. og omstikkes. Etter ytteligere 2 mndr. kan vinen hvis den er klar tappes på flasker.
Hvis vinen er uklar, tilsettes 15 plater gelatin opprørt i litt varm vin. Når gelatinen tilsettes, røres godt i balongen, og deretter skal den stå og klarne i 1 mnd. Så langt oppskriften i tidsskriftet Farmand.
Da vi laget vin, kan jeg ikke huske at det var nødvendig med noen tilsetting av gelatin. Vinen ble alltid klar. Vi bruke et åpent kar til selve stormgjæringen og fylte derfra den gjærende vin over på ballong. Den massen som var igjen i karet tilsatte vi ca. 3 kg ris og gjær + 1 kg sukker og lot dette gjære på ny til en sats på 25 l vin. På balongen fylte vi så 7 kg sukker + apotekervarer.
Det er mitt håp at denne utsøkte vin også vil falle i smak i Norge anno 2010.

VAGABONDENS KANONSLAG

Av: Glenn-Harry Goddalen
(skytebas, homøopat og gestaltterapeut)

Jeg tillater meg herved å takke Walter Möll for en glimrende oppskrift på kongepjolter. Imidlertid må det være tillatt å påminne her Möll om at kongepjolter brygget på moderne polvarer aldri blir annet enn en blek avskygning av den ekte essenbaserte varen.

Dessverre er nok polets edle ripsbaserte champagne fra Filtvedt nu en saga blott. Det norske folk har med dette lidd et umistelig tap som knapt kan rettes opp igjen. Skandalen ved dette tapet blir ikke desto mindre når det registreres at norsk presse for tiden ikke er opptatt av annet en å dyrke seg selv gjennom en nesegrus beundring av president Obama. Hva hadde vel amerikansk politikk vært i dag uten kongerpjolteren ? Som kjent var både Nixon og Bush jr. inntil det fanatiske forsvare av dette edle fluidum.

Alt håp er likevel ikke ute. Fortsatt har Vinmonpolet 60% i sitt sortiment. Innenfor hovedstadens snakkende klasser er det for tiden blitt populært å innta den kjente drinken "Vagabondens kanonslag" Denne består som alle connaisseurer vet av like deler 60% og Fuhr Rabarbravin.

Fra velinformert hold opplyses det at årsaken til Fremskrittspartiets for tidens labre mediafokus skyldes at partiet er i gang med å trimme partiapparatet slik ovenfornevnte illustrasjon viser.

Det er all grunn til å tro at BTs kulturredaktør Jan Landro er i gang med en dyptpløyende analytisk artikkelserie om partiapparet. Denne serien vil etter forlydende bli publisert i BT når så snart herr Landro er hjemme fra sin årlige juleferie i Aruba.

Ingen jul uten Kongepjolter!

av Walter Möll
Jeg husker med stor glede tilbake på min ungdomstid da min far serverte herlige kongepjoltere til bror min og jeg. Fars oppskrift bestod av to deler seksti med konjakkessens samt en del Golden Power. På slutten av høytidsdagene hendte det ikke så rent sjelden at Golden Power-delen ble erstattet med Fuhr Fino — men også dette ble en frisk og stemningsfull drikk. Etter at Norsk Essensfabrikk gikk dukken, ble det som regel til at vi brukte Brandy Special, som jo også er et potent og tradisjonsrikt brennevin. Denne julen hadde jeg tenkt å servere kongepjolter, men støtte da på uventede problemer. På grunn av det norske folks tiltagende snobberi og historieløshet, går det ikke lenger an å kjøpe Brandy Special og Golden Power. Folk foretrekker mer trendy utenlandske merker som dessverre mangler den ”sjel” som en god og virkningsfull drink alltid må ha. Jeg så derfor ingen annen utvei enn å prøve meg fram med noen av disse nye merkene. Valget falt da på konjakkmerket Bache Gabrielsen og champagnemerket Veuve Clicquot alias Gul Enke. Disse ble i første omgang blandet ut i forholdet 50/50, og resultatet var intet mindre enn forbløffende. Frisk smak og en styrke som ga oss alle en meget fin og velkontrollert bris — i alle fall til å begynne med. På julaften følte vi oss så drevne med kongepjolteren at vi kuttet drastisk ned på den gule enken. Og alle i familien kan bekrefte at julestemningen satt som et skudd. Jeg vil derfor be Ørnulf Koldal om spateplass på bloggen for å anbefale denne gamle og tradisjonsrike drink.

OVERTRAMP I KULTURPOLITIKKEN

Av: Glenn-Harry Goddalen
(skytebas, homøopat og gestaltterapeut)

En stor takk til Ørnulf Koldal som har latt dette innlegget bli publisert. Dette innlegget har blitt nektet inntatt i samtlige av landets aviser grunnet den mektige teatermafiaens klamme favntak over media.

Som alle vet har det aldri noensinne tidligere i Norgeshistorien blitt oppført så mange gode og populære revyer som nå. Fra Lindesnes til Nordkapp, i kjellere og på loft, fra de simpleste rennesteinskneiper til de mest mondene salonger gjenlyder latteren fra komediantenes fremragende forestillinger. Dette er scenekunst av aller høyeste klasse. Ikke minst av denne grunn er det desto mer beklagelig at samfunnet fremdeles pøser inn flerfoldige milliarder i støtte til de etablerte institusjonsteatrene. Her lever skuespillerne et liv i sus og dus, med overdådige kritikker i landets presse uten at anmelderen i det hele tatt tar seg bryet med å oppsøke revyscenens skrå bredder.

Dette er et kulturelt overtramp uten sidestykke og en fornærmelse av det norske folk. År etter år sliter de dyktige amatørkomediantene seg gjennom den ene forestillingen etter den andre. Vi er etterhvert mange som forlanger at de statlige milliardene nå blir overført til amatørscenen slik at også de eminente skuespillerne her kan vie seg revykunsten på fulltid. Det må bli slutt på at norsk scenekunst skal bli styrt av drosjesjåfører, artianere, minkoppdrettere og andre av samfunnets mektige maktmennesker.

Jeg vil anmode Walter Möll om snarest å ta dette spørsmålet opp i de rette politiske fora slik at vi en gang for alle kan få satt en stopper for dette uverdige kulturelle taskenspilleriet.