Høyre har tapt sin berettigelse

av Arnfinn Dreythen
Det er med sjokk og vemmelse man har kunnet følge hetsen og trakasseriet mot hovedstadens ordfører Per Ditlev Simonsen. Ikke minst hetsen fra hans egne partifeller må være særdeles tung å svelge. For hva er det egentlig som har skjedd med partiet Høyre? Det som før var selve Partiet for disponenter, advokater, meglere og direktører har etter alt å dømme nå blitt kuppet av frustrerte akademikere, lærerinner, barnehagetanter og artianere.
For inntil få år siden var det ikke bare mulig, men sågar høyverdig for en høyremann å skryte av sin nullskatt og sine hemmelige konti i Sveits og andre mer eksotiske skatteparadis. Skattesnyteriet var ikke bare en sport, men først og fremst en æressak. Å kanalisere sine penger bort fra det offentlige sløseriet var dengang og bør etter mitt syn fortsatt være et moralsk grunnprinsipp for alle politisk bevisste mennesker. Hvis partiet Høyre ikke kan godta dette, har det etter mitt syn tapt sin berettigelse.
Folk som Erna Solberg, Inge Lønning og Gregers Werle bør omgående søke medlemskap i Arbeiderpartiet.

Prinsesse Märtha Louise og engleskaren

av Bernt Bolt
Den senere tids avisskriverier om Prinsesse Märtha Louise har til fulle vist hvor viktig – for ikke å si helt avgjørende – det er for et sivilisert land som Norge å ha en uredd og årvåken presse, og dessuten en intelligensia som pressen kan innhente kloke og innsiktsfulle kommentarer fra. Det kan nemlig ikke herske noen som helst tvil om at Prinsesse Märtha Louise og engleskaren er en viktig sak med betydelige konstitusjonelle implikasjoner. Dette er sannsynligvis også en av de mest alvorlige trusler vi som nasjon har blitt konfrontert med, siden Rudolf Steiner og den antroposofiske mentalitet.
Noen av de mest ruvende skikkelser i norsk offentlighet har allerede vært på banen. Jeg tenker her først og fremst på landets mest briljante politiske tenkere, Elisabeth Hartmann (fra tenkesmien Siste Skrik) og PR-agenten Hans Gelmuyden, som begge ikke bare har kritisert prinsessens forhold til engleskaren – men også statskanalen NRKs ukritiske rolle som prinsessens mikrofonstativ. Denne modige og rakryggete holdningen påkaller den aller største respekt. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold har på sin sedvanlige kloke og sindige måte kritisert prinsessens kritikk av pressen. Den eneste som fortsatt glimrer med sitt fravær i debatten, er BTs kulturredaktør Jan Landro. Men dette har forhåpentligvis sin forklaring i at han nyter en velfortjent ferie på Kanariøyene. Temperaturen er stigende, men det norske pressekorpset har nok som vanlig sovet i timen. I et land der over 90% av befolkningen er medlemmer av statskirken og bekjennende kristne, er det jo ganske merkelig at man ikke har fått med seg at folk dermed også tror på engler og engleskaren. Hvor er kirkens menn i denne debatten? De to mest profilerte englene er som kjent Gabriel og Lucifer. At norske journalister ikke har fått med seg dette faktum, burden vel ikke overraske noen. Norgeshistoriens største forkynner, karismatikeren Aril Edvardsen, ga i begynnelsen av 1980-årene ut en kassett inneholdende en halvannen times oralorgie over temaet “Kampen i åndeverdenen”. Å kjenne og forstå dette mesterverket er etter mitt og mange andres syn av helt avgjørende betydning – ikke bare for å erkjenne englenes eksistens og samfunnsnyttige innsats, men kanskje først og fremst for den personlige dannelse. Jeg skal komme tilbake til dette ved første anledning.

Stopp kjønnslemlestelsen!

av Ørnulf Koldal
Verden over finnes det i dag minst tolv kirker som påberoper seg å være i besittelse av Jesu forhud, som de fleste troende protestanter vil hevde gikk tapt i forbindelse med omskjæringen i Jerusalem. Vi vet at spørsmålet om Jesu forhud opptok Martin Luther sterkt – ja faktisk så sterkt at det nærmest ble en besettelse for ham. Pave Innocent III forsøkte å feie problemet under teppet og nektet å ta stilling til hvorvidt det bare var Gud som kunne vite sannheten om et så ømtålig emne. Resultatet kjenner vi alle: Reformasjonen og en splittet kirke. Pavens feighet var nærmest en direkte oppfordring til sjarlataner om å gjøre lettjente penger på forhuder som angivelig skulle ha det samme guddommelige opphav. Som et eksempel kan vi her nevne at den hellige forhud som finnes i en kirke i Antwerpen ble kjøpt for en større pengesum av Godefroy de Boullion i et forsøk på å utkonkurrere tilbedelsen av Pirapus. I 1900 truet pavekirken med å bannlyse alle som tilba tvilsomme relikvier av denne typen, men så sent som i 1983 ble en hellig forhud vist fram i Bergens Tidendes kulturredaksjon - der den etter sigende fortsatt blir oppbevart som trofé på redaktørens pult.
Tre hellige navler var engang utstilt - i Larques, Roma og Chalons-sur-Marne. Flere av Jesu navlestrenger blir også oppbevart her og der. En finger tilhørende den Hellige Ånd var engang til salgs på en auksjon i Bergen, men svindelforsøket ble som kjent avslørt av Bergens Tidende. Det finnes 69 klostre som hevder å ha melkeskvetter etter Jomfru Maria. Johan Calvin skal engang ha sagt at «Selv om Jomfru Maria hadde vært amme hele livet, kunne hun ikke ha produsert all den melken man finner i ulike deler av verden.» Han påpekte også at St. Peters hjerne hadde blitt tilbedt på et alter i Geneve, helt til noen oppdaget at det var en punrics-stein. Salget av hellige negler er fortsatt blomstrende forretning, noe Flånevald Eten kan underskrive på. Salget av negler gikk så det suste, og fristelsen ble nok for stor. Da menigheten fikk se de snauklipte fingertuppene, ble dette tatt som et tegn på nervetrøbbel. Resten av historien kjenner vel alle.

Mektig epos fra Vikkeberg

av Ørnulf Koldal
En stor takk til Løbeke Vikkeberg for hennes meget modige og kunstnerisk briljante bok “Nazi-jenten” som etter hva vi forstår nå er på beddingen. Uten å ha lest det angjeldende verk, er det vel likevel ganske lett å tenke seg at dette kommer til å bli fine saker. Vi trenger flere geniale kvinner som Løbeke Vikkeberg i norsk offentlighet. Etter at Evy Lundberg fikk nok og gikk i eksil i Sverige, er det først og fremst de kvoterte som preger bildet.
Dette er nå heldigvis i ferd med å endres, i og med at Vikkeberg igjen er på banen. At hun denne gang har satt seg som mål å balansere vårt skjeve bilde av verdenskrigens helter og skurker, vil nok varme mangt et bergenshjerte (det er tross alt neppe plass på Brann Stadion til alle de bergenserne som hadde en bestefar på Østfronten).
Her på bloggen vil vi komme tilbake med mer utfyllende kommentarer, når vi får et klarere bilde av hva det er Vikkeberg egentlig holder på med. I mellomtiden vil vi bare oppfordre både kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende og ikke minst Raftostiftelsen om å følge ekstra godt med i timen. For her er det garantert store saker på gang. Spiller Vikkeberg sine kort riktig her, kan hun sikkert vinne både Brage-, Amanda- og Raftopisen i ett smekk. Og det sier vel egentlig ikke så rent lite.

Bergens Tidende rundlurt igjen!

av Ørnulf Koldal
Forleden dag slo Bergens Tidende til og trykket den såkalte «jøssinglisten». Dette er angivelig en liste over gode nordmenn som var mildt sagt skeptiske til den tyske okkupasjonen (1940–45). De norske nazistene rakk å såvidt brenne sine eksemplarer av listene i frigjøringsdagene, men det historiske klenodium som BT publiserte skal angivelig ha overlevd i de tyske arkivene.
At kulturredaktør Jan Landro ikke har luktet lunten og igjen har gått på limpinnen, burde vel egentlig ikke forundre noen. Vi kan nærmest få inntrykk av at bind for øynene er blitt standard arbeidsantrekk (for ikke å si verneutstyr) i BTs kulturredaksjon.
For enhver noenlunde oppegående person vil vite at den angjeldende listen ble plantet av norske nazister i et desperat forsøk på å redde skinnet. Den som tok seg bryet med å finlese BTs «jøssingliste», ville der finne et utall høyt profilerte nazister. De faktiske jøssingene er vel bare tatt med for å pynte på listen og gi den et skjær av troverdighet.
Jeg skal ikke her gå inn og omtale de enkelte personer som er opplistet, men vil bare opplyse at det på faksimilen ovenfor finnes ikke mindre enn fem landssvikdømte bergensere. Man vil kun finne en eneste person som med en viss rett kan kalles jøssing (Joachim Hansens bestefar var som kjent født i Jøssingfjord).

Hitler-akvarellen er ekte!

av Ørnulf Koldal
Nok en gang er det bare å ta hatten av for Bergens Tidende og da først og fremst avisens visjonære og uredde kulturredaktør Jan Landro. Igjen har avisen tatt opp kampen mot mektige og tildels usynlige krefter i samfunnet. Hva som er det springende punkt når Landro prioriterer hvilke saker som skal forfølges, kan vi vel bare gjette oss til. Men resultatet er alltid like imponerende. Det er bare å beklage at det ikke finnes en Nobel-pris i journalistikk, for da hadde Jan Landro ikke vært til å komme utenom.
Landros foreløpig største scoop må vel være saken om Hitlers akvarell som ble forsøkt omsatt av en etter avisens mening meget suspekt kunsthandler i Bergen. Av plasshensyn kan vi ikke gi et detaljert resymé av saken her på bloggen (vi vil da heller henvise til Bergens Tidendes prisbelønte websider) men må for å sette saken i perspektiv likevel trekke opp hovedlinjene:
Wendelboe Auksjoner i Bergen la i mars/april 2007 ut for salg en akvarell som angivelig skulle være malt av Adolf Hitler da han oppholdt seg i Wien i tiden før første verdenskrig. Det er et usedvanlig vakkert bilde som tydelig viser hvilket betydelig kunstnerisk talent Hitler var i besittelse av. Men Jan Landro og Bergens Tidende var åpenbart av en annen mening, og satte alle ressurser inn på å sverte Wendelboe Auksjoner. Avisens sannsynligvis beste og mest etiske gravejournalist ble sattt på saken, og resultatene har ikke latt vente på seg. Bergens Tidende har nå kunnet bringe på det rene at Hitler-bildet er et falskneri. Selgeren er en bergenser som hevder å være slektning av Herman Görings privatflyger. Det er skandale i luften, og tankene går ca. 25 år tilbake i tiden til da det tyske ukebladet Stern gikk på limpinnen med Hitlers dagbøker.
Bergens Tidende har som vanlig bommet fullstendig, og jeg kan nå legge ballen død en gang for alle. Den angjeldende akvarell er helt udiskutabelt en original Hitler, malt under et ferieopphold i Leonding utenfor Linz i oktober 1909. Bygningene på bildet er så å si uforandret til denne dag. I Wien hadde Hitler blitt kjent med bohemene Dietrich Eckart og Muller van der Bruch og gjennom disse fått flere oppdrag som reklametegner for Dr. Dralles Birkenwasser. Hitler brukte som kjent Dr. Dralles Birkenwasser helt fram til sin død i 1945. (Man kan si hva man vil om Adolf Hitler, men han var alltid velstelt på håret). Adolf Hitler var meget takknemlig for den hjelp Dietrich Eckart hadde gitt ham i en for ham meget vanskelig periode av livet, og i «Mein Kampf» skrev han bl.a.: «... en av de beste, den mannen som har vidd sitt liv til å gjenreise folket sitt i diktning, tenkning og til slutt gjerning: Dietrich Eckart».
Så er spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at bildet havnet i Bergen? En ting er i alle fall sikkert: Det skjedde såvisst ikke via Herman Görings privatflyger! Vi har tidligere på denne blogg påvist at bergenseren Gustav von Krüdenberg og hans nevø, fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel begge hadde gode kontakter i NSDAP, det tyske nazipartiet. Fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel var dessuten en høyt profilert homofil, og personlig massør for både Ernst Röhm og Alfred Rosenberg. Og det var som takk for sine tjenester for den sistnevnte at fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel mottok Hitler-akvarellen fra Alfred Rosenberg, faktisk så sent som i april 1945. I årenes løp la Otto seg opp en betydelig gjeld til sin onkel, Gustav von Küdenberg, og ble derfor til slutt nødt til å gi fra seg bildet som del av et oppgjør. Akvarellen hang i en årrekke i Gustav von Krüdenbergs fotoatelier i Halvkannesmuget, faktisk helt fram til innehaveren gikk konkurs. Det kom da i Bernt Bolts hender, for Bolt var på denne tiden et hett navn i Bergens lukrative inkassobransje. Jeg vil derfor tippe at den egentlige selger av bildet er ingen ringere enn nettopp Bernt Bolt. Det er i alle fall ingen som på saklig grunnlag har kunnet bestride dette.

Høyres landsmøte

På helgens landsmøte vil Høyre sparke i gang årets valgkamp under mottoet:
«Det er ditt liv, og bare du vet hvor langt du vil strekke deg».