Høyre har tapt sin berettigelse

av Arnfinn Dreythen
Det er med sjokk og vemmelse man har kunnet følge hetsen og trakasseriet mot hovedstadens ordfører Per Ditlev Simonsen. Ikke minst hetsen fra hans egne partifeller må være særdeles tung å svelge. For hva er det egentlig som har skjedd med partiet Høyre? Det som før var selve Partiet for disponenter, advokater, meglere og direktører har etter alt å dømme nå blitt kuppet av frustrerte akademikere, lærerinner, barnehagetanter og artianere.
For inntil få år siden var det ikke bare mulig, men sågar høyverdig for en høyremann å skryte av sin nullskatt og sine hemmelige konti i Sveits og andre mer eksotiske skatteparadis. Skattesnyteriet var ikke bare en sport, men først og fremst en æressak. Å kanalisere sine penger bort fra det offentlige sløseriet var dengang og bør etter mitt syn fortsatt være et moralsk grunnprinsipp for alle politisk bevisste mennesker. Hvis partiet Høyre ikke kan godta dette, har det etter mitt syn tapt sin berettigelse.
Folk som Erna Solberg, Inge Lønning og Gregers Werle bør omgående søke medlemskap i Arbeiderpartiet.

Prinsesse Märtha Louise og engleskaren

av Bernt Bolt
Den senere tids avisskriverier om Prinsesse Märtha Louise har til fulle vist hvor viktig – for ikke å si helt avgjørende – det er for et sivilisert land som Norge å ha en uredd og årvåken presse, og dessuten en intelligensia som pressen kan innhente kloke og innsiktsfulle kommentarer fra. Det kan nemlig ikke herske noen som helst tvil om at Prinsesse Märtha Louise og engleskaren er en viktig sak med betydelige konstitusjonelle implikasjoner. Dette er sannsynligvis også en av de mest alvorlige trusler vi som nasjon har blitt konfrontert med, siden Rudolf Steiner og den antroposofiske mentalitet.
Noen av de mest ruvende skikkelser i norsk offentlighet har allerede vært på banen. Jeg tenker her først og fremst på landets mest briljante politiske tenkere, Elisabeth Hartmann (fra tenkesmien Siste Skrik) og PR-agenten Hans Gelmuyden, som begge ikke bare har kritisert prinsessens forhold til engleskaren – men også statskanalen NRKs ukritiske rolle som prinsessens mikrofonstativ. Denne modige og rakryggete holdningen påkaller den aller største respekt. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold har på sin sedvanlige kloke og sindige måte kritisert prinsessens kritikk av pressen. Den eneste som fortsatt glimrer med sitt fravær i debatten, er BTs kulturredaktør Jan Landro. Men dette har forhåpentligvis sin forklaring i at han nyter en velfortjent ferie på Kanariøyene. Temperaturen er stigende, men det norske pressekorpset har nok som vanlig sovet i timen. I et land der over 90% av befolkningen er medlemmer av statskirken og bekjennende kristne, er det jo ganske merkelig at man ikke har fått med seg at folk dermed også tror på engler og engleskaren. Hvor er kirkens menn i denne debatten? De to mest profilerte englene er som kjent Gabriel og Lucifer. At norske journalister ikke har fått med seg dette faktum, burden vel ikke overraske noen. Norgeshistoriens største forkynner, karismatikeren Aril Edvardsen, ga i begynnelsen av 1980-årene ut en kassett inneholdende en halvannen times oralorgie over temaet “Kampen i åndeverdenen”. Å kjenne og forstå dette mesterverket er etter mitt og mange andres syn av helt avgjørende betydning – ikke bare for å erkjenne englenes eksistens og samfunnsnyttige innsats, men kanskje først og fremst for den personlige dannelse. Jeg skal komme tilbake til dette ved første anledning.