av Ørnulf Koldal
I 2004 kom forfatteren Tor Bomann-Larsen ut med sin på mange måter banebrytende biografi «Folket. Haakon & Maud». Blant pikanteriene Tor Bomann-Larsen her brakte til torgs, var den kreative og fantasifulle indisierekken som antyder at en engelsk baron muligens var kong Olavs far. Som man vel kunne vente, høstet Bomann-Larsen ovasjoner i hovedstadspressen for sine konklusjoner. Men hans kanskje viktigste bidrag til norsk historieskiving var at han med dette ruvende verket brakte en gammel forskningmetode tilbake til heder og verdighet – nemlig karakterologi og fysiognomikk. Denne meget spennende fagdisiplin går i korthet ut på at man kan fastslå en persons opphav, karakterterekk og personlige egenskaper gjennom en metodisk bedømmelse av en hvilken som helst persons utseende. Karakterologi og fysiognomikk ble bl.a. flittig benyttet i forbindelse med opptak til medisinske, juridiske og teologiske studier – selvfølgelig med stort hell. Men etter at de europeiske land bukket under for den marxistiske-materialistiske ideologi og tidsånd, gikk denne stolte og samfunnsnyttige vitenskap inn i en tornerosesøvn. Vi kan takke Bomann-Larsen for at dette akademiske sverd igjen er blankpusset og sylskarpt.
Det er sannsynligvis innenfor denne vitenskap vi må søke svaret på et av vår tids aller største mysterier, nemlig de nesten skremmende ytre likhetstrekk den skarpe observatør vil finne mellom Norges kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og ordfører i Os kommune, Terje Søviknes. Jeg vil herved utfordre Norges største kapasitet innenfor karakterologi og fysiognomikk, nemlig Ulrich Oliver Whaarhesaa, å levere en probat analyse og forklaring på dette politisk sett meget pussige fenomen.
