Jonas Gahr Støre er for glatt!

av Ørnulf Koldal
All ære til Dagbladets eminente gravejournalister for deres avsløring av utenriksminster Jonas Gahr Støres fortid i partiet Høyre. Her fikk vi på en meget overbevisende måte dokumentert den sannsynligvis aller dårligste og farligste egenskap hos en politiker – nemlig det å kunne skifte mening. At en person endrer oppfatning om eksistensielle spørsmål fortjener selvsagt kun avsky og forakt hos velgerne. Av denslags blir det bare rot. Gahr Støre-saken har sikkert satt en støkk i Martin Kolberg som nok fra før var temmelig shaky etter spionaffæren i Bergen. Støre-saken har med en nesten uhyggelig tydelighet vist hvor lett man kan bli lurt av et sympatisk ytre hos en politiker. Det er derfor å håpe at Kolberg med sine fintfølende instinkter har oppfattet faresignalene og snarest mulig får kalibrert utenriksministerens litt for prektige image.

Trond Gidske må bli mye tøffere!

av Ørnulf Koldal
Det er mange (og da særlig på høyresiden) som kritiserer kulturminister Trond Gidske for at han er altfor rå og hensynsløs overfor sine politiske motstandere. Vi skal ikke her gå i detaljer, for de fleste vil sikkert forlengst ha forstått hva jeg sikter til. Men jeg er langt fra enig med disse syterne. Etter mitt syn er Trond Gidske dessverre det Gerd Liv Valla så treffende har karakterisert som en pusekatt. Hvis Arbeiderpartiet ikke skal bli totalt utradert ved neste valg, må både han og resten av partiledelsen legge om stilen og bli mye tøffere. Gidske, Stoltenberg og hele gjengen trenger nye, kompetente rådgivere – og jeg stiller meg gjerne til disposisjon. Noe av det første jeg da vil ta tak i er utseendet – eller identiteten som vi fagfolk kaller det. Min nye Gidske-identitet (ovenfor til høyre) oser av autoritet og trekker linjene tilbake til en tid da du med en gang kunne se på en mann at han var sosialist. Det er denne stilen jeg mener at vi snarest mulig må komme tilbake til.

En fin gammel skikk

av Arnfinn Dreythen
Den siste tids avisskriverier om rot i Stortingets pensjoner er vel noe de fleste oppegående mennesker vil ha fått med seg. Etter etablert praksis i norsk presse er enhver skyldig til det motsatte er bevist, og også denne gang er pressens menn høyt på banen. Det er ekstra hyggelig å kunne registrere at noen av våre mest prinsippfaste politikere har maktet å se saken i et enda større perspektiv. Jeg tenker her spesielt på Norges sannsynligvis mest idealistiske parti, Raudt, og dets store leder Torstein Dahle. Han har tatt det prisverdige initiativ å gjenreise den fine norske skikken at folk støtt og stadig melder hverandre til politiet. Selv små saker får en ekstra piff når politiet trekkes inn.
Det er ekstra gledelig at det er nettopp Torstein Dahle som har sett verdien i denne gamle norske skikk, og at han nå argumenterer for å trekke politiet tettere inn i de politiske beslutningsprosesser. På den norske langsbygda finnes det utallige trettekjære lensmenn som står parat til å ta et ekstra tak for land og folk. Ignatius Loyola hadde stor suksess med den samme strategi og mentalitet.