Hvem av disse er Ørnulf Koldal?

av Ørnulf Koldal
I Stavanger Aftenblad, lørdag 17. mars, stiller journalist Arnt Olaf Klippenberg spørsmålet «Hvem er Ørnulf Koldal?». Samtidig tillegger han undertegnede et sitat som i beste fall bygger på en misforståelse.
I et leserinnlegg til humanetikernes medlemsblad, Skepsis, skrev herr Rolf Marvin Bøe Lindgren følgende: “Det er vel heller ikke gitt at alt som foregår i universitetsmiljøet egentlig har noe der å gjøre. At en person brenner for sin sak bør heller ikke få oss til å trekke for raske slutninger om deres moral. Mange gode mennesker brenner for et eller annet. - Men det gjorde Adolf Hitler også!”
Jeg fant denne påstanden så tøvete og absurd at jeg la inn følgende tilsvar: “Det kan nok foregå mye underlig i universitetsmiljøet, og slett ikke alt tåler dagens lys. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere idealismen hos for eks. Hylland Eriksen. Han har gjort mer for folkeopplysningen en de fleste andre tilsammen. Det er klart at mange brenner for et eller annet. Kjemikeren Agathon Koldal ble som de fleste vet tiltalt for hjemmebrenning, men frikjent da han hardnakket hevdet at han først og fremst brant for avholdssaken.”
Sitatet vedr. Adolf Hitler må derfor krediteres Rolf Marvin Bøe Lindgren – ikke undertegnede. Jeg vil ellers få gratulere Klippenberg med en usedvanlig velskrevet og analytisk artikkel. Det er vel det beste som har kommet fra den kanten siden saken (mysteriet) om furutreet på fyrstikkeskene – og det sier ikke så lite.

Riktig å flytte Statoil til Oslo

av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Flyttingen av Statoils hovedkontor fra Stavanger til Oslo har gjort siddisene temmelig lange i trynet. Men den beklagelige sannhet er at denne korrigeringen skulle ha skjedd for over 30 år siden. Statoil skulle aldri ha havnet i Stavanger, men selvfølgelig blitt etablert i Oslo der landets skarpeste hjerner finnes. Når vi først er så heldige å ha en verdenskjent by innenfor våre landegrenser må vi sporenstreks sørge for å støtte opp om denne internasjonale hub.
Det er på tide at innbyggerne her i steinrøysa lærer seg opp til å respektere det vell av ideer som for tiden strømmer ut av hovedstadens intellektuelle sareptakrukke. Dette til tross for at det hovedstaden daglig årelates for enorme pengebeløp for å subsidiere ulønnsom virksomhet ute på landsbygda. Dette er tross alt ikke et prosjekt som er uttenkt i fjøset eller rorbua men et totalt nytt grensesprengende industrielt konsept fra to av verdens skarpeste hjerner. Til tross for forventet motgang og klaging fra provinsen har det fra topp hold i våre to kjente selskap, Hydro og Statoil nå ut fra ren og skjær altruisme og omsyn for land og hovedstad fremkommet med et idemessig konsept som vil bringe Norge inn i den moderne verden.
Vi må slutte å klage og slutte fullt og helt opp om å gjøre Oslo ikke bare til en politisk hovedstad, men til landets oljehovedstad. Kanskje kunne Mr. Behn sammen med generalene i Hydro og Statoil gis 20 minutter hos Skravland hver fredag for å fortelle det norske folk at "nu maa der handles"

Dale of Norway sin kyniske og skruppelløse markedsføring har brakt Norges nasjonalplagg i vanry

av Ørnulf Koldal
Fra internasjonal markedsføring vil de fleste oppegående mennesker være kjent med begrepet produktplassering. For eksempel i de siste James Bond-filmene, opptrer Agent 007 med de mest eksklusive armbåndsur, personlige datamaskiner, mobiltelefoner, håndvåpen, biler, osv. – og dette gjør han for en klekkelig betaling.
Her på berget begynner nå den samme trend å vinne fram – om enn på en litt annen måte. Man kan pussig nok si at norske markedsførere er enda mer kyniske og skruppelløse enn sine utenlandske kolleger. I stedet for å plassere produktene f.eks. i norske spillefilmer som bare de færreste vil se, får de heller høyt profilerte forbrytere til å opptre med produktene i retten. En foregangsbedrift i denne nye og høyst diskutable markedsføringsmetode er den norske koftefabrikken Dale of Norway.
Gjennom sine sleipe og utspekulerte kampanjer og aksjoner har de transformert det som tidligere var Norges nasjonalplagg – nemlig lusekoften – til et rendyrket forbryterplagg. Hva som ligger bak dette opplegget er vel egentlig ganske lett å tenke seg. Markedsstrategene i Dale of Norway har segmentert målgruppene og satset på en massiv penetrering i de halv- og helkriminelle ungdomsmiljøene. Dette søkes oppnådd ved å knytte plagget tett opp mot toppfigurer i det kriminelle miljøet. Den norske advokatstand har åpenbart heller ikke noe imot ordningen. Men alt kan overdrives, og det spørs om ikke dommeren i NOKAS-saken syntes at det ble mistenkelig mange strikkejakker på tiltalebenken.
Saken er med andre ord helt ute av kontroll, og det er egentlig totalt ubegripelig at justisminister Storberget bare har latt den få rulle og gå. Denne voldtekt av et nasjonalt symbol kan rett og slett ikke få fortsette.