Blackout er normalt og ingen forbrytelse

av Arnfinn Dreythen
Man trenger vel verken å være Sherlock Holmes eller Anna Elisabeth Westerlund for å forstå hvorfor Manuela Ramin Osmundsen ikke informerte Statsminister Jens Stoltenberg om det såkalte venninnetreffet den 3. januar 2008. Hun husket det sannsynligvis ikke. De fleste vil sikkert vite at Dr. Dralles Birkenwasser nå er den mest populære drikk i hovedstadens kvinnenettverk – og Ryel, Kraby og Ramin Osmundsen er ingen unntak. De tre skal visstnok ha konsumert opptil flere flasker denne kvelden. For oss som kjenner dette nytelsesmiddel inn og ut, fremstår dette som direkte galskap. Blackout og fyllesyke er rett og slett uunngåelig. Statsråd Ramin Osmundsens hukommelsestap er derfor både forståelig og lett forklarlig. På denne bakgrunn fremstår Ryels angiveri både som moralsk forkastelig og helt unødvendig. Saken ville utvilsomt ha blitt grundig belyst i Stortingets kontrollkomité der det sitter en rekke personer med førstehånds kjennskap til de lumske bivirkninger som må påregnes ved et uvørent inntak av Birkenwasser (enten rent eller blandet med Selterswasser). Statsråd Manuela Ramin Osmundsen ville utvilsomt ha blitt møtt med den største velvillighet og forståelse når årsaken til forglemmelsen ble forklart. Alle hederlige og oppegående mennesker må erkjenne at hardkjøret mot statsråd Ramin Osmundsen har vært både uanstendig og uverdig – for å bruke to av politikernes yndlingsord. Jeg for min del har for eksempel ikke peiling på hvem jeg snakket med den om kvelden 3. januar, og kan da selvfølgelig heller ikke ha den ringeste anelse om HVA jeg snakket om. Både for meg og de fleste andre jeg kjenner er dette helt normal prosedyre. Det er som kjent bare psykopater og kranglefanter som sitter hjemme og fører detaljerte dagbøker for å ha alt klappet og klart til fremtidige rettssaker. En ting er i alle fall sikkert: Det gamle ordtaket om at kvinne er kvinne verst, har atter en gang fått sin bekreftelse. Først Lundgren-saken, så Walla-saken og nå sist Ramin Osmundsen-saken. Venstreleder Lars Sponheims anklager om løgn faller derfor på sin egen urimelighet. Det er tross alt ganske mange av oss som sannsynligvis ikke kan huske hva vi gjorde den 11. september 2001. Men vi fortjener ikke å få sparken av den grunn.

En glimrende idé!

av Ørnulf Koldal
«Art too bad to be ignored» er slagordet til amerikanernes kulturbastion, The Museum of Bad Art. Om Bergens byråd Henning Warloe nettopp har vært en tur over there eller om han har sett lyset under sterk påvirkning av Dr. Dralles Birkenwasser, har jeg i skrivende stund ikke klart å få brakt på det rene. Sikkert er det i alle fall at hans siste påfunn (stunt) er noe av det beste vi har sett på lenge. Å gjøre Bergens byrom til en opplagsplass for refusert kunst er en tanke så briljant at det er nesten ufattelig å få den lansert fra en høyremann i grå dress. Warloe har min og sikkert de alle fleste sin fulle og hele støtte.
Helt siden kommunismens fall i Øst-Europa, har jeg i en lang rekke avisinnlegg slått til lyd for at Bergen nå burde kjenne sin besøkelsestid og kjøpe opp de mange kasserte statuene av Marx, Engels, Lenin og Stalin. Vi vet alle at kommunistene elsket sine gigantiske statuer, og her var de nok helt og fullt på linje med det bergenske folkelynnet. Mitt poeng er fortsatt at disse statuene er meget store og at vi sannsynligvis kan få kjøpt dem for et slikk og ingenting. Dette må vel være søt musikk i ørene på en kulturpolitiker fra partiet Høyre? Mye kultur for en minimal kilopris. – Og hvis disse superkommunistene skulle stikke altfor intenst i bergensernes øyne, kan man f.eks. med enkle grep modifisere en Lenin-statue til å bli et vakkert og ruvende monument over meteorologen Kjartan Hjortnes. Likeledes kan Stalin bli Hans Wilhelm Steinfeld. Her er fantasien den eneste begrensning. Warloe og Holmvik bør derfor sette seg på første fly østover og smi mens jernet er varmt og ånden fortsatt sterk.
Når det gjelder det aktuelle kunstprosjektet, vil jeg nok for min del hevde at det er i slappeste laget. Skal man først ha et kjempeportrett av en fordums diktator og massemorder på byens rådhus, kan man like godt ta skrittet fullt ut. La oss da heller henge opp et kjempestort bilde som virkelig smeller og som bergenserne garantert vil legge merke til. – Og for å si det som Warloe sannsynligvis ville ha sagt: «Det er vel ingen som for alvor tror at vi her på rådhuset er nazister, bare fordi vi absolutt vil ha et gigantisk portrett av Adolf Hitler på veggen her !!?» Vi snakker jo tross alt om kunst!