Som to dråper vann

av Ørnulf Koldal
I 2004 kom forfatteren Tor Bomann-Larsen ut med sin på mange måter banebrytende biografi «Folket. Haakon & Maud». Blant pikanteriene Tor Bomann-Larsen her brakte til torgs, var den kreative og fantasifulle indisierekken som antyder at en engelsk baron muligens var kong Olavs far. Som man vel kunne vente, høstet Bomann-Larsen ovasjoner i hovedstadspressen for sine konklusjoner. Men hans kanskje viktigste bidrag til norsk historieskiving var at han med dette ruvende verket brakte en gammel forskningmetode tilbake til heder og verdighet – nemlig karakterologi og fysiognomikk. Denne meget spennende fagdisiplin går i korthet ut på at man kan fastslå en persons opphav, karakterterekk og personlige egenskaper gjennom en metodisk bedømmelse av en hvilken som helst persons utseende. Karakterologi og fysiognomikk ble bl.a. flittig benyttet i forbindelse med opptak til medisinske, juridiske og teologiske studier – selvfølgelig med stort hell. Men etter at de europeiske land bukket under for den marxistiske-materialistiske ideologi og tidsånd, gikk denne stolte og samfunnsnyttige vitenskap inn i en tornerosesøvn. Vi kan takke Bomann-Larsen for at dette akademiske sverd igjen er blankpusset og sylskarpt.
Det er sannsynligvis innenfor denne vitenskap vi må søke svaret på et av vår tids aller største mysterier, nemlig de nesten skremmende ytre likhetstrekk den skarpe observatør vil finne mellom Norges kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og ordfører i Os kommune, Terje Søviknes. Jeg vil herved utfordre Norges største kapasitet innenfor karakterologi og fysiognomikk, nemlig Ulrich Oliver Whaarhesaa, å levere en probat analyse og forklaring på dette politisk sett meget pussige fenomen.

Latterlig og fordummende fra Erling Fossen

av Ørnulf Koldal
Som oftest leser jeg Erling Fossen sine skarpskårne og analytiske artikler med stort utbytte. Han har fremfor noen satt de urbane livskvalitetene på dagsordenen, men i inseratet i Dagbladet den 21/11 begår han en ettertrykkelig skivebom. I steden for å la seg begeistre av det stadig økende tilbudet av kvalitetsvarer gjennom 7-11, Deli de Luca, Narvesen og Mix som nå finnes overalt i byen, velger Fossen å innta et angstbitersk, reaksjonært og direkte agrart standpunkt. Hvis Fossen hadde tatt seg en smule tid til å tenke seg om, ville han forstått at både Trygve Hegnar, Rema Reitan og fremfor alt den dannede herren Rimi Hagen her ikke først og fremst er ute etter å tjene penger, men at de ut fra 100% altruistiske motiver ønsker å styrke bylivets kvaliteter. Til tross for lave fortjenestemarginer har de valgt å subsidiere hovedstaden med et tettpakket nett av hyggelige storkiosker. Dette har som vi alle vet vært sterkt medvirkende til å senke den ellers betydelige arbeidsledigheten vår hovedstad gjennom lengre tid har slitt med. Det er komplett uforståelig at Fossen nå har søkt dekning bak fjøshjørnet og fra sin stinkende posisjon avfyrer den ene verbale lortkardesk etter det andre mot vår mest dyktige og fremtidsrettede forretningsmenn. Nei, Fossen, det er på tide at du innser dine reaksjonære bondske standpunkt og gir herrene Hegnar, Rema Reitan og Rimi Hagen en uforbeholden unnskyldning. Eller ønsker herr Fossen seg nå tilbake til gamle dagers landhandel med blikkspann hengende fra taket og saltsild i tønner ? Nei, Erling Fossen – bevilg deg heller en lang ferie og søk inspirasjon og trøst i Dr. Dralles Birkenwasser; så vil De nok komme på bedre tanker!

PS: Fossens Dagblad-innlegg finner du på: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/11/21/518846.html#comments

Demokratiser idretten!

av Ørnulf Koldal
For alle og enhver som har et minimum av rettferdighetssans, er det direkte forstemmende å se den vemmelige elitismen som preger idretten av i dag. Det er f.eks. blitt etablert en lang rekke idrettsgymnas der man hemningsløst søker å dyrke frem ENERE. Som om ikke dette er nok, kan vi altså i år 2007 være vitner til at norske landslag i nær sagt alle indrettsgrener settes sammen uten noen som helst form for kvotering. Dette gir seg selvfølgelig direkte groteske utslag. På landslagene i golf og tennis er det for eksempel ikke en eneste utøver fra våre nordlige fylker. Nynorsk og samisk er sterkt underrepresentert, for å bringe inn enda en dimensjon.
Man sier gjerne at idretten skal speile det norske samfunnets sammensetning og verdier. Dette er selvfølgelig bare en ekkel bløff som en liten klikk inne i hovedstaden bruker for å rundlure de bevilgende myndigheter. Det er nå på tide at denne svindel avsløres en gang for alle.
Idretten må demokratiseres og drives etter den norske likhetsmodellen. Ingen skal vinne og ingen skal tape. Idretten skal være for alle! De nazi-inspirerte idrettsgymnasene må omgående legges ned og aldri få sjansen til å åpne igjen.

Unyansert og overfladisk fra Per-Aslak Ertresvåg

av Ørnulf Koldal
Det er komplett uforståelig at Per-Aslak Ertresvåg føler seg støtt over å bli nevnt i professor Øystein Sørensens siste bok, "Den store sammensvergelsen". Han burde heller glede seg over at en representant fra landets tyngste læresete tar seg bryet å omtale hans vidløftige teorier som ble lansert av Ertresvåg i boka, "Makten bak makten". Alt for ofte kritiseres norske akademikere for å hvile i elfenbenstårn uten å engasjere seg i dagsaktuelle saker. Professor Sørensen motbeviser med sin nye bok dette på en elegant måte.
Dessverre ser det ut til at Ertresvåg fortsatt glemmer å opplyse at han selv har hentet lange deler av sine opplysninger fra Norgeshistoriens største forkynner, karismatikeren Aril Edvardsen, som i begynnelsen av 1980-årene utgav en audiokassett inneholdende en halvannen times oralorgie over temaet “Kampen i åndeverdenen”. Allerede samme år kunne undertegnede dokumentere at de konspiratoriske teoriene knyttet til Illuminatesordenen hadde oppstått allerede på 1920 tallet i Berlin. Så tidlig som i 1929, publiserte Weimar-republikkens sannsynligvis største tenker, Dr. Gustav von Krüdenberg, i Königlich priviligierte Medizinische Monatsblatt en serie fortellinger fra livet blant medisinstudentene i Berlin 1907-1911.
von Krüdenberg som i en årrekke hadde arbeidet i rikshovedstadens legevakttjenest, avslørte hvordan hele det medisinske establishment hadde blitt lurt opp i stry av en pasient (Lui Apeland) som i sine falske rapporter kom med detaljerte beskrivelser av sammensvergelser som involverte bla. Kaiser Wilhelm og Kong Edward av England. Apeland påstod at han var leder for en hemmelig orden, Illuminates, som i hundrevis av år hadde arbeidet for å tilrive seg verdensherredømmet.
Men ved hjelp av den da nylig lanserte Bolt-testen (oppfunnet av Dr. Bernt Bolt), ble det heldigvis fastslått at både Apeland og de andre pasientene i virkeligheten led av langt fremskreden delirium som følge av deres kolossale og vedvarende inntak av Dr. Dralles Birkenwasser. Så snart pasientene ble tørrlagt forsvant hallusinasjonene, men dog ikke vrangforestillingene. Det kan derfor være interessant å minne om at både Adolf Hitler og Rudolf Hess var hektet på Dr. Dralles Birkenwasser, og at bestselgeren "Mein Kampf" ble skrevet i massive Delirium Tremens, fremprovisert av deres kolossale inntak av det nevnte fludium.
Dessverre later det til at herr Ertresvåg også denne gang har sovet i timen og ikke fått med seg disse helt sentrale fakta. Dette medfører naturligvis også at det må stilles en rekke store spørsmål ved etteretteligheten i hans bok.

Når surheten renner over

av Ørnulf Koldal
Det er tydelig at surheten nå har tatt overhånd hos Tor Obrestad. Tenk at en stakkars journalist våger seg frampå med ei bok om en nær venn av den store sure rogalandsforfatteren. At Rossavik også får en rimelig god kritikk for sitt arbeid er selvsagt uhørt.
Det er likevel underlig at Obrestad beskylder Rossavik driver med "pikant krafsing" når han sjøl i sin Kiellanbiografi har tillagt Kielland diverse farskap i utenomeksteskapelige forbindelser på Orre. Obrestads beskyldninger mot Kielland rammer en mann som døde for over 100 år siden og er utelukkende basert på bygdesladder og etter alle solemerker et desperat forsøk på å sprite opp en ellers kjedelig biografi. Å lese Obrestads Førdebiografi er omtrent like inspirerende som å studere maling som tørker på en flat vegg. – Og de færreste ønsker vel å bli schizo?
“Én joint er nok” er en type undersøkelse som for tiden får stor oppmerksomhet i norsk presse. Det kan derfor så absolutt være på sin plass å nevne at Dr. Bernt Bolt for ca. 7-8 år siden foretok en undersøkelse av Aftenpostenlesere. Han fant da ut at lesning av Aftenposten førte til en tydelig nedgang i målt IQ (8,3%) blant deltagerpanelet. Blant schizofrene jointrøykere som leste Aftenposten og i tilleg så på Sportsrevyen mens de drakk selters var økningen hele 11,7 %. Konklusjonen, utalte Dr. Bernt Bolt, gir seg selv. Aftenposten bør forbys ut fra et helsemessig ståsted snarest mulig. Naturlig nok har norske media nektet å omtale denne undersøkelsen.

Høyre har tapt sin berettigelse

av Arnfinn Dreythen
Det er med sjokk og vemmelse man har kunnet følge hetsen og trakasseriet mot hovedstadens ordfører Per Ditlev Simonsen. Ikke minst hetsen fra hans egne partifeller må være særdeles tung å svelge. For hva er det egentlig som har skjedd med partiet Høyre? Det som før var selve Partiet for disponenter, advokater, meglere og direktører har etter alt å dømme nå blitt kuppet av frustrerte akademikere, lærerinner, barnehagetanter og artianere.
For inntil få år siden var det ikke bare mulig, men sågar høyverdig for en høyremann å skryte av sin nullskatt og sine hemmelige konti i Sveits og andre mer eksotiske skatteparadis. Skattesnyteriet var ikke bare en sport, men først og fremst en æressak. Å kanalisere sine penger bort fra det offentlige sløseriet var dengang og bør etter mitt syn fortsatt være et moralsk grunnprinsipp for alle politisk bevisste mennesker. Hvis partiet Høyre ikke kan godta dette, har det etter mitt syn tapt sin berettigelse.
Folk som Erna Solberg, Inge Lønning og Gregers Werle bør omgående søke medlemskap i Arbeiderpartiet.

Prinsesse Märtha Louise og engleskaren

av Bernt Bolt
Den senere tids avisskriverier om Prinsesse Märtha Louise har til fulle vist hvor viktig – for ikke å si helt avgjørende – det er for et sivilisert land som Norge å ha en uredd og årvåken presse, og dessuten en intelligensia som pressen kan innhente kloke og innsiktsfulle kommentarer fra. Det kan nemlig ikke herske noen som helst tvil om at Prinsesse Märtha Louise og engleskaren er en viktig sak med betydelige konstitusjonelle implikasjoner. Dette er sannsynligvis også en av de mest alvorlige trusler vi som nasjon har blitt konfrontert med, siden Rudolf Steiner og den antroposofiske mentalitet.
Noen av de mest ruvende skikkelser i norsk offentlighet har allerede vært på banen. Jeg tenker her først og fremst på landets mest briljante politiske tenkere, Elisabeth Hartmann (fra tenkesmien Siste Skrik) og PR-agenten Hans Gelmuyden, som begge ikke bare har kritisert prinsessens forhold til engleskaren – men også statskanalen NRKs ukritiske rolle som prinsessens mikrofonstativ. Denne modige og rakryggete holdningen påkaller den aller største respekt. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold har på sin sedvanlige kloke og sindige måte kritisert prinsessens kritikk av pressen. Den eneste som fortsatt glimrer med sitt fravær i debatten, er BTs kulturredaktør Jan Landro. Men dette har forhåpentligvis sin forklaring i at han nyter en velfortjent ferie på Kanariøyene. Temperaturen er stigende, men det norske pressekorpset har nok som vanlig sovet i timen. I et land der over 90% av befolkningen er medlemmer av statskirken og bekjennende kristne, er det jo ganske merkelig at man ikke har fått med seg at folk dermed også tror på engler og engleskaren. Hvor er kirkens menn i denne debatten? De to mest profilerte englene er som kjent Gabriel og Lucifer. At norske journalister ikke har fått med seg dette faktum, burden vel ikke overraske noen. Norgeshistoriens største forkynner, karismatikeren Aril Edvardsen, ga i begynnelsen av 1980-årene ut en kassett inneholdende en halvannen times oralorgie over temaet “Kampen i åndeverdenen”. Å kjenne og forstå dette mesterverket er etter mitt og mange andres syn av helt avgjørende betydning – ikke bare for å erkjenne englenes eksistens og samfunnsnyttige innsats, men kanskje først og fremst for den personlige dannelse. Jeg skal komme tilbake til dette ved første anledning.

Stopp kjønnslemlestelsen!

av Ørnulf Koldal
Verden over finnes det i dag minst tolv kirker som påberoper seg å være i besittelse av Jesu forhud, som de fleste troende protestanter vil hevde gikk tapt i forbindelse med omskjæringen i Jerusalem. Vi vet at spørsmålet om Jesu forhud opptok Martin Luther sterkt – ja faktisk så sterkt at det nærmest ble en besettelse for ham. Pave Innocent III forsøkte å feie problemet under teppet og nektet å ta stilling til hvorvidt det bare var Gud som kunne vite sannheten om et så ømtålig emne. Resultatet kjenner vi alle: Reformasjonen og en splittet kirke. Pavens feighet var nærmest en direkte oppfordring til sjarlataner om å gjøre lettjente penger på forhuder som angivelig skulle ha det samme guddommelige opphav. Som et eksempel kan vi her nevne at den hellige forhud som finnes i en kirke i Antwerpen ble kjøpt for en større pengesum av Godefroy de Boullion i et forsøk på å utkonkurrere tilbedelsen av Pirapus. I 1900 truet pavekirken med å bannlyse alle som tilba tvilsomme relikvier av denne typen, men så sent som i 1983 ble en hellig forhud vist fram i Bergens Tidendes kulturredaksjon - der den etter sigende fortsatt blir oppbevart som trofé på redaktørens pult.
Tre hellige navler var engang utstilt - i Larques, Roma og Chalons-sur-Marne. Flere av Jesu navlestrenger blir også oppbevart her og der. En finger tilhørende den Hellige Ånd var engang til salgs på en auksjon i Bergen, men svindelforsøket ble som kjent avslørt av Bergens Tidende. Det finnes 69 klostre som hevder å ha melkeskvetter etter Jomfru Maria. Johan Calvin skal engang ha sagt at «Selv om Jomfru Maria hadde vært amme hele livet, kunne hun ikke ha produsert all den melken man finner i ulike deler av verden.» Han påpekte også at St. Peters hjerne hadde blitt tilbedt på et alter i Geneve, helt til noen oppdaget at det var en punrics-stein. Salget av hellige negler er fortsatt blomstrende forretning, noe Flånevald Eten kan underskrive på. Salget av negler gikk så det suste, og fristelsen ble nok for stor. Da menigheten fikk se de snauklipte fingertuppene, ble dette tatt som et tegn på nervetrøbbel. Resten av historien kjenner vel alle.

Mektig epos fra Vikkeberg

av Ørnulf Koldal
En stor takk til Løbeke Vikkeberg for hennes meget modige og kunstnerisk briljante bok “Nazi-jenten” som etter hva vi forstår nå er på beddingen. Uten å ha lest det angjeldende verk, er det vel likevel ganske lett å tenke seg at dette kommer til å bli fine saker. Vi trenger flere geniale kvinner som Løbeke Vikkeberg i norsk offentlighet. Etter at Evy Lundberg fikk nok og gikk i eksil i Sverige, er det først og fremst de kvoterte som preger bildet.
Dette er nå heldigvis i ferd med å endres, i og med at Vikkeberg igjen er på banen. At hun denne gang har satt seg som mål å balansere vårt skjeve bilde av verdenskrigens helter og skurker, vil nok varme mangt et bergenshjerte (det er tross alt neppe plass på Brann Stadion til alle de bergenserne som hadde en bestefar på Østfronten).
Her på bloggen vil vi komme tilbake med mer utfyllende kommentarer, når vi får et klarere bilde av hva det er Vikkeberg egentlig holder på med. I mellomtiden vil vi bare oppfordre både kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende og ikke minst Raftostiftelsen om å følge ekstra godt med i timen. For her er det garantert store saker på gang. Spiller Vikkeberg sine kort riktig her, kan hun sikkert vinne både Brage-, Amanda- og Raftopisen i ett smekk. Og det sier vel egentlig ikke så rent lite.

Bergens Tidende rundlurt igjen!

av Ørnulf Koldal
Forleden dag slo Bergens Tidende til og trykket den såkalte «jøssinglisten». Dette er angivelig en liste over gode nordmenn som var mildt sagt skeptiske til den tyske okkupasjonen (1940–45). De norske nazistene rakk å såvidt brenne sine eksemplarer av listene i frigjøringsdagene, men det historiske klenodium som BT publiserte skal angivelig ha overlevd i de tyske arkivene.
At kulturredaktør Jan Landro ikke har luktet lunten og igjen har gått på limpinnen, burde vel egentlig ikke forundre noen. Vi kan nærmest få inntrykk av at bind for øynene er blitt standard arbeidsantrekk (for ikke å si verneutstyr) i BTs kulturredaksjon.
For enhver noenlunde oppegående person vil vite at den angjeldende listen ble plantet av norske nazister i et desperat forsøk på å redde skinnet. Den som tok seg bryet med å finlese BTs «jøssingliste», ville der finne et utall høyt profilerte nazister. De faktiske jøssingene er vel bare tatt med for å pynte på listen og gi den et skjær av troverdighet.
Jeg skal ikke her gå inn og omtale de enkelte personer som er opplistet, men vil bare opplyse at det på faksimilen ovenfor finnes ikke mindre enn fem landssvikdømte bergensere. Man vil kun finne en eneste person som med en viss rett kan kalles jøssing (Joachim Hansens bestefar var som kjent født i Jøssingfjord).

Hitler-akvarellen er ekte!

av Ørnulf Koldal
Nok en gang er det bare å ta hatten av for Bergens Tidende og da først og fremst avisens visjonære og uredde kulturredaktør Jan Landro. Igjen har avisen tatt opp kampen mot mektige og tildels usynlige krefter i samfunnet. Hva som er det springende punkt når Landro prioriterer hvilke saker som skal forfølges, kan vi vel bare gjette oss til. Men resultatet er alltid like imponerende. Det er bare å beklage at det ikke finnes en Nobel-pris i journalistikk, for da hadde Jan Landro ikke vært til å komme utenom.
Landros foreløpig største scoop må vel være saken om Hitlers akvarell som ble forsøkt omsatt av en etter avisens mening meget suspekt kunsthandler i Bergen. Av plasshensyn kan vi ikke gi et detaljert resymé av saken her på bloggen (vi vil da heller henvise til Bergens Tidendes prisbelønte websider) men må for å sette saken i perspektiv likevel trekke opp hovedlinjene:
Wendelboe Auksjoner i Bergen la i mars/april 2007 ut for salg en akvarell som angivelig skulle være malt av Adolf Hitler da han oppholdt seg i Wien i tiden før første verdenskrig. Det er et usedvanlig vakkert bilde som tydelig viser hvilket betydelig kunstnerisk talent Hitler var i besittelse av. Men Jan Landro og Bergens Tidende var åpenbart av en annen mening, og satte alle ressurser inn på å sverte Wendelboe Auksjoner. Avisens sannsynligvis beste og mest etiske gravejournalist ble sattt på saken, og resultatene har ikke latt vente på seg. Bergens Tidende har nå kunnet bringe på det rene at Hitler-bildet er et falskneri. Selgeren er en bergenser som hevder å være slektning av Herman Görings privatflyger. Det er skandale i luften, og tankene går ca. 25 år tilbake i tiden til da det tyske ukebladet Stern gikk på limpinnen med Hitlers dagbøker.
Bergens Tidende har som vanlig bommet fullstendig, og jeg kan nå legge ballen død en gang for alle. Den angjeldende akvarell er helt udiskutabelt en original Hitler, malt under et ferieopphold i Leonding utenfor Linz i oktober 1909. Bygningene på bildet er så å si uforandret til denne dag. I Wien hadde Hitler blitt kjent med bohemene Dietrich Eckart og Muller van der Bruch og gjennom disse fått flere oppdrag som reklametegner for Dr. Dralles Birkenwasser. Hitler brukte som kjent Dr. Dralles Birkenwasser helt fram til sin død i 1945. (Man kan si hva man vil om Adolf Hitler, men han var alltid velstelt på håret). Adolf Hitler var meget takknemlig for den hjelp Dietrich Eckart hadde gitt ham i en for ham meget vanskelig periode av livet, og i «Mein Kampf» skrev han bl.a.: «... en av de beste, den mannen som har vidd sitt liv til å gjenreise folket sitt i diktning, tenkning og til slutt gjerning: Dietrich Eckart».
Så er spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at bildet havnet i Bergen? En ting er i alle fall sikkert: Det skjedde såvisst ikke via Herman Görings privatflyger! Vi har tidligere på denne blogg påvist at bergenseren Gustav von Krüdenberg og hans nevø, fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel begge hadde gode kontakter i NSDAP, det tyske nazipartiet. Fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel var dessuten en høyt profilert homofil, og personlig massør for både Ernst Röhm og Alfred Rosenberg. Og det var som takk for sine tjenester for den sistnevnte at fanejunker Otto von Krüdenberg zum Weinblattviegel mottok Hitler-akvarellen fra Alfred Rosenberg, faktisk så sent som i april 1945. I årenes løp la Otto seg opp en betydelig gjeld til sin onkel, Gustav von Küdenberg, og ble derfor til slutt nødt til å gi fra seg bildet som del av et oppgjør. Akvarellen hang i en årrekke i Gustav von Krüdenbergs fotoatelier i Halvkannesmuget, faktisk helt fram til innehaveren gikk konkurs. Det kom da i Bernt Bolts hender, for Bolt var på denne tiden et hett navn i Bergens lukrative inkassobransje. Jeg vil derfor tippe at den egentlige selger av bildet er ingen ringere enn nettopp Bernt Bolt. Det er i alle fall ingen som på saklig grunnlag har kunnet bestride dette.

Høyres landsmøte

På helgens landsmøte vil Høyre sparke i gang årets valgkamp under mottoet:
«Det er ditt liv, og bare du vet hvor langt du vil strekke deg».

Hvem av disse er Ørnulf Koldal?

av Ørnulf Koldal
I Stavanger Aftenblad, lørdag 17. mars, stiller journalist Arnt Olaf Klippenberg spørsmålet «Hvem er Ørnulf Koldal?». Samtidig tillegger han undertegnede et sitat som i beste fall bygger på en misforståelse.
I et leserinnlegg til humanetikernes medlemsblad, Skepsis, skrev herr Rolf Marvin Bøe Lindgren følgende: “Det er vel heller ikke gitt at alt som foregår i universitetsmiljøet egentlig har noe der å gjøre. At en person brenner for sin sak bør heller ikke få oss til å trekke for raske slutninger om deres moral. Mange gode mennesker brenner for et eller annet. - Men det gjorde Adolf Hitler også!”
Jeg fant denne påstanden så tøvete og absurd at jeg la inn følgende tilsvar: “Det kan nok foregå mye underlig i universitetsmiljøet, og slett ikke alt tåler dagens lys. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere idealismen hos for eks. Hylland Eriksen. Han har gjort mer for folkeopplysningen en de fleste andre tilsammen. Det er klart at mange brenner for et eller annet. Kjemikeren Agathon Koldal ble som de fleste vet tiltalt for hjemmebrenning, men frikjent da han hardnakket hevdet at han først og fremst brant for avholdssaken.”
Sitatet vedr. Adolf Hitler må derfor krediteres Rolf Marvin Bøe Lindgren – ikke undertegnede. Jeg vil ellers få gratulere Klippenberg med en usedvanlig velskrevet og analytisk artikkel. Det er vel det beste som har kommet fra den kanten siden saken (mysteriet) om furutreet på fyrstikkeskene – og det sier ikke så lite.

Riktig å flytte Statoil til Oslo

av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Flyttingen av Statoils hovedkontor fra Stavanger til Oslo har gjort siddisene temmelig lange i trynet. Men den beklagelige sannhet er at denne korrigeringen skulle ha skjedd for over 30 år siden. Statoil skulle aldri ha havnet i Stavanger, men selvfølgelig blitt etablert i Oslo der landets skarpeste hjerner finnes. Når vi først er så heldige å ha en verdenskjent by innenfor våre landegrenser må vi sporenstreks sørge for å støtte opp om denne internasjonale hub.
Det er på tide at innbyggerne her i steinrøysa lærer seg opp til å respektere det vell av ideer som for tiden strømmer ut av hovedstadens intellektuelle sareptakrukke. Dette til tross for at det hovedstaden daglig årelates for enorme pengebeløp for å subsidiere ulønnsom virksomhet ute på landsbygda. Dette er tross alt ikke et prosjekt som er uttenkt i fjøset eller rorbua men et totalt nytt grensesprengende industrielt konsept fra to av verdens skarpeste hjerner. Til tross for forventet motgang og klaging fra provinsen har det fra topp hold i våre to kjente selskap, Hydro og Statoil nå ut fra ren og skjær altruisme og omsyn for land og hovedstad fremkommet med et idemessig konsept som vil bringe Norge inn i den moderne verden.
Vi må slutte å klage og slutte fullt og helt opp om å gjøre Oslo ikke bare til en politisk hovedstad, men til landets oljehovedstad. Kanskje kunne Mr. Behn sammen med generalene i Hydro og Statoil gis 20 minutter hos Skravland hver fredag for å fortelle det norske folk at "nu maa der handles"

Dale of Norway sin kyniske og skruppelløse markedsføring har brakt Norges nasjonalplagg i vanry

av Ørnulf Koldal
Fra internasjonal markedsføring vil de fleste oppegående mennesker være kjent med begrepet produktplassering. For eksempel i de siste James Bond-filmene, opptrer Agent 007 med de mest eksklusive armbåndsur, personlige datamaskiner, mobiltelefoner, håndvåpen, biler, osv. – og dette gjør han for en klekkelig betaling.
Her på berget begynner nå den samme trend å vinne fram – om enn på en litt annen måte. Man kan pussig nok si at norske markedsførere er enda mer kyniske og skruppelløse enn sine utenlandske kolleger. I stedet for å plassere produktene f.eks. i norske spillefilmer som bare de færreste vil se, får de heller høyt profilerte forbrytere til å opptre med produktene i retten. En foregangsbedrift i denne nye og høyst diskutable markedsføringsmetode er den norske koftefabrikken Dale of Norway.
Gjennom sine sleipe og utspekulerte kampanjer og aksjoner har de transformert det som tidligere var Norges nasjonalplagg – nemlig lusekoften – til et rendyrket forbryterplagg. Hva som ligger bak dette opplegget er vel egentlig ganske lett å tenke seg. Markedsstrategene i Dale of Norway har segmentert målgruppene og satset på en massiv penetrering i de halv- og helkriminelle ungdomsmiljøene. Dette søkes oppnådd ved å knytte plagget tett opp mot toppfigurer i det kriminelle miljøet. Den norske advokatstand har åpenbart heller ikke noe imot ordningen. Men alt kan overdrives, og det spørs om ikke dommeren i NOKAS-saken syntes at det ble mistenkelig mange strikkejakker på tiltalebenken.
Saken er med andre ord helt ute av kontroll, og det er egentlig totalt ubegripelig at justisminister Storberget bare har latt den få rulle og gå. Denne voldtekt av et nasjonalt symbol kan rett og slett ikke få fortsette.

Drikk Birkenwasser med stil !

av Ørnulf Koldal
Det er med stort sinne, sorg og fortvilelse jeg fra sidelinjen har vært vitne til mine gamle venner (Bernt Bolt, Arnfinn Dreythen og Ulrich Oliver Whaarhesaa) sin ukultiverte oppførsel på stortingsrepresentant Per Sandbergs kontor. At Sandberg av ideologiske grunner ikke kan drikke Bloody Mary og Tequila Sunrise, er selvsagt beklagelig – men likevel forståelig. En rød drink for de folkene er som svinekjøtt for jøder og muslimer. Men Sandbergs moralske anfektelser er likevel ingen gyldig grunn for de tre nevnte herrer å drikke direkte fra plastkanner på representantens kontor. Jeg har en mistanke om at denne barbariske alkoholkultur skyldes traumer fra en vanskelig ungdomstid i en tørrlagt småby på sørvestlandet. Dette kan være forklaringen på denne totale mangel på stil, men er likevel ingen unnskyldning. At utskeielsene foregikk på et kontor i landets nasjonalforsamling gjør etter mitt og mange andres syn saken enda mer alvorlig.
Jeg vil derfor benytte anledningen til på dette sted å forklare hvordan Birkenwasser skal drikkes:
1/2 glass Dr Dralle's Birkenwasser (evt. Williams Aqua Velva Blue Ice)
1/2 glass Club Selters (evt. vann med Alkaseltzer)
Isbiter (drinken kan evt. også drikkes lun)
Jeg vil nå utfordre Bolt, Dreythen og Whaarhesaa til å droppe plastkannene og heller prøve denne drinken.

Politisk nidingsverk mot Fidel Castro

Under en sammenkomst på slektsgården Koldal i helgen møtte som vanlig den kjente globetrotter og latinamerikaekspert Bernt Bolt opp. Han hadde skremmende nytt å fortelle fra Cuba.
Som kjent har det i lengre tid florert rykter omkring Fidel Castros påståtte sykdom. Mange hevder at han har fått kreft og er alvorlig syk. Imidlertid kunne Bernt Bolt gi den fullle og korrekte versjonen omkring Castros fravær fra den offentlige arena. Forrige onsdag avla Bolt sin gamle svirebor en visitt på sykehuset for å drøfte gamle dager, røyke et par sigarer og slenge innpå noen drinker Havana Club.
Straks han kom kom til sykehuset i Habana merket Bolt at noe var galt. Før han slapp inn til den gamle kjempen, ble han kropsvisitert og måtte levere fra seg både båndopptaker, kamera og mobiltelefon. "Herregud, trodde det var Guantanamo jeg skulle inn i" sier Bolt. Inne på sykerommet ble sjokket stort da han oppdaget at den gamle hederskaren var iført joggeantrekk fra Adidas. "Jeg så straks hva som manglet, og fikk øyeblikkelig fram lommelerka og gitt min gamle venn noen kraftige slurk Birkenwasser (Dr. Dralles)". Straks kviknet Fidel til.

Fidel kunne da fortelle at det er begått et usedvanlig simpelt statskupp fra broren, Raul Castro. Som kjent har Raul alltid vært en ihuga helsefrik, fanatisk opptat av jogging og gulerotsaft. Etter at Raul Castro møtte Dagfinn Høybråthen, fikk han støtte for fanatiske ideer.
Da Fidel i 2004 gikk på trynet og brakk armen så "rotta" Raul sitt snitt til å nekte Fidel både sigarer og Birkenwasser på sykehuset. Grunnlaget for nedturen var nå lagt og sleipe Raul ventet nå på neste trekk.
Da så Fidel den 31. juli ble lagt inn for en lettere magesykdom, ble tredje trinn av planen satt i verk. Fidel ble iført joggeantrekk fra Adidas og vist fram for verden, det hele etter en nøye uttenkt plan der også Georg W. Bush har deltatt. Som kjent ser Bush for seg at Castro skal bli en bekjennende "born again" sørstatsbaptist, noe Fidel har strittet i mot i det lengste. Å frata Fidel sin grågrønne feltuniform er et gedigent overgrep som savner sidestykke i moderne historie.

Fidel har også siden tidlig 1950-tall vært en ihuga bruker av Dr. Dralles Birkenwasser som han tutedrikker av hver eneste morgen. Når dette fratas ham, får han sporenstreks skjelvetokter og abstinens og settes ut av spill. Under sitt besøk hos Fidel fikk Bernt Bolt tatt et fotografi av den gamle kriger. Til tross for at rommet var nøye overvåket, greide Fidel å skrive et budskap på forsatsen av en bok. Her framgår det tydelig at vår venn ber om hjelp. Dette bildet har i dag blitt oversendt dr. Per Fugelli som på neste møtet i WHO vil ta dette opp som et typisk eksempel på "politisk/religiøs helsefascisme". Det Cubanske folket vil snart kaste åket fra "rotta" Raul av sine skuldre og gjeninnsette Fidel.

På spørsmål til Bernt Bolt om hvordan han greide å smugle et kamera inn i det godt bevoktede Habana Hospital, opplyser Bolt: "Selv om de beslagla både kamera og mobiltelefon, glemte de lommelerka. Denne som rommer 2¼ liter, er en gave fra Walther Ulbricht og inneholder også et Minox kamera. Nå venter vi på at Castro snart er tilbake i fin form.