av Ørnulf Koldal
Den årvåkne bloggleser vil sikkert ha fått med seg at Kristelig Folkeparti hadde kadermøte i helgen. Stemningen var alt annet enn god. Elendige galluptall og profilerte politikere i partiledelsen som vrøvler om homofiles rettigheter — alt i alt får vi inntrykk av et parti som holder på å gå til helvete.
Hva skal de gjøre? Det norske samfunnet blir mer og mer sekularisert. Vi får homofile prester og snart også biskoper. Kirkene står tomme. Kristelig Folkepartis velgere er på vei til kirkegården, ikke valglokalene. Det er derfor på tide å legge alle fordommer til side og tenke helt nytt. Politikere som ikke tenker på gjenvalg har ingen ting i politikken å gjøre.
Kristelig Folkeparti må bite i det sure eplet og innrømme: I Norge er det ikke lenger velgergrunnlag for et kirstelig folkeparti. Men det er utvilsomt et voksende grunnlag for et Fundamentalistisk Folkeparti. Det som forener folk og skaper samhold er tross alt frykt, fobier, antipatier og en god porsjon konservatisme. Her kan karismatiske folk som Anita Apeltun Sæle, Mullah Krekar og Brynjar Meling komme inn og røske godt opp i det politiske landskapet.
Det blir i så tilfelle ikke første gang her i landet at et politisk parti skifter ham. Ordet «Sosialisme» får enhver SVer til rødme og bli flakkende i blikket. Det burde være like enkelt for KrF å kvitte seg med «Kristelig» som det var for SV å kvitte seg med «Sosialistisk». Det handler tross alt om markedstilpasning. Politikere som er for dumme til å innse sin håpløse situasjon og snu kappen etter vinden, fortjener ingens støtte. KrF vil dø med dem.
