av Ørnulf Koldal
Verden over finnes det i dag minst tolv kirker som påberoper seg å være i besittelse av Jesu forhud, som de fleste troende protestanter vil hevde gikk tapt i forbindelse med omskjæringen i Jerusalem. Vi vet at spørsmålet om Jesu forhud opptok Martin Luther sterkt – ja faktisk så sterkt at det nærmest ble en besettelse for ham. Pave Innocent III forsøkte å feie problemet under teppet og nektet å ta stilling til hvorvidt det bare var Gud som kunne vite sannheten om et så ømtålig emne. Resultatet kjenner vi alle: Reformasjonen og en splittet kirke. Pavens feighet var nærmest en direkte oppfordring til sjarlataner om å gjøre lettjente penger på forhuder som angivelig skulle ha det samme guddommelige opphav. Som et eksempel kan vi her nevne at den hellige forhud som finnes i en kirke i Antwerpen ble kjøpt for en større pengesum av Godefroy de Boullion i et forsøk på å utkonkurrere tilbedelsen av Pirapus. I 1900 truet pavekirken med å bannlyse alle som tilba tvilsomme relikvier av denne typen, men så sent som i 1983 ble en hellig forhud vist fram i Bergens Tidendes kulturredaksjon - der den etter sigende fortsatt blir oppbevart som trofé på redaktørens pult.
Tre hellige navler var engang utstilt - i Larques, Roma og Chalons-sur-Marne. Flere av Jesu navlestrenger blir også oppbevart her og der. En finger tilhørende den Hellige Ånd var engang til salgs på en auksjon i Bergen, men svindelforsøket ble som kjent avslørt av Bergens Tidende. Det finnes 69 klostre som hevder å ha melkeskvetter etter Jomfru Maria. Johan Calvin skal engang ha sagt at «Selv om Jomfru Maria hadde vært amme hele livet, kunne hun ikke ha produsert all den melken man finner i ulike deler av verden.» Han påpekte også at St. Peters hjerne hadde blitt tilbedt på et alter i Geneve, helt til noen oppdaget at det var en punrics-stein. Salget av hellige negler er fortsatt blomstrende forretning, noe Flånevald Eten kan underskrive på. Salget av negler gikk så det suste, og fristelsen ble nok for stor. Da menigheten fikk se de snauklipte fingertuppene, ble dette tatt som et tegn på nervetrøbbel. Resten av historien kjenner vel alle.
1 kommentar:
Jeg vil med dette få utbringe en stor takk til herr Koldal for atter en gang å ha henledet oppmerksomheten på en viktig samfunnssak. Det er åpenbart at den stadig omseggripende handelen med og tilbedelsen av relikvier fører til et press på Norges Bank for hevning av styringsrenta. Som kjent var det nettopp denne faren Jean Calvin innså, og som dannet grunnlag for hans oppgjør med pavekirken. Ut fra knallharde pekuniære argumenter påviste han sammenhengen mellom inflasjon, høy bankrente og relikviehandel. Naturlig nok var det først og fremst i finanslandet Sveits at Calvins ideer slo rot.
Når vi i dag opplever de krampaktige forsøkene fra norsk provinspresse på å slutte seg sammen i et konsern er vi flere som har hatt mistanke om at det ligger skjulte motiver bak Media Norge ASA. Ørnulf Koldal har en gang avslørt at det hele er et framstøt fra kryptokatolikkene i Aftenposten, Fædrelandsvennen og spesielt det hypermoralske Stavanger Aftenblad med styreleder Ådne Kverneland for å få hånd om den hellige forhud som oppbevares i kulturreaksjonen i B.T. At denne sammenslutningen av svermeriske relikviedyrkere skjuler sine hensikter bak en verbal tåkesky av av kvasirelevante rasjonalitetsbegreper er ikke mer enn hva som kan forventes fra denne kanten.
Imidlertid er det her på sin plass å korrigere Ørnulf Koldal for en litt upresis framstilling av auksjonen over den hellige ånds finger i Bergen. Det korrekte forholdet er at etter en intens bakvaskelseskampanje fra de bergenske buolevardorganene ble fingeren trukket fra auksjonen for deretter å bli snappet opp for en billig penge av kulturredaksjonen i Stavanger Aftenblad der den etter forlydende gir daglig inspirasjon til dette organets skribenter.
Ulrich Oliver Whaarhesaa
Legg inn en kommentar