av Ørnulf Koldal
I 2004 kom forfatteren Tor Bomann-Larsen ut med sin på mange måter banebrytende biografi «Folket. Haakon & Maud». Blant pikanteriene Tor Bomann-Larsen her brakte til torgs, var den kreative og fantasifulle indisierekken som antyder at en engelsk baron muligens var kong Olavs far. Som man vel kunne vente, høstet Bomann-Larsen ovasjoner i hovedstadspressen for sine konklusjoner. Men hans kanskje viktigste bidrag til norsk historieskiving var at han med dette ruvende verket brakte en gammel forskningmetode tilbake til heder og verdighet – nemlig karakterologi og fysiognomikk. Denne meget spennende fagdisiplin går i korthet ut på at man kan fastslå en persons opphav, karakterterekk og personlige egenskaper gjennom en metodisk bedømmelse av en hvilken som helst persons utseende. Karakterologi og fysiognomikk ble bl.a. flittig benyttet i forbindelse med opptak til medisinske, juridiske og teologiske studier – selvfølgelig med stort hell. Men etter at de europeiske land bukket under for den marxistiske-materialistiske ideologi og tidsånd, gikk denne stolte og samfunnsnyttige vitenskap inn i en tornerosesøvn. Vi kan takke Bomann-Larsen for at dette akademiske sverd igjen er blankpusset og sylskarpt.
Det er sannsynligvis innenfor denne vitenskap vi må søke svaret på et av vår tids aller største mysterier, nemlig de nesten skremmende ytre likhetstrekk den skarpe observatør vil finne mellom Norges kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og ordfører i Os kommune, Terje Søviknes. Jeg vil herved utfordre Norges største kapasitet innenfor karakterologi og fysiognomikk, nemlig Ulrich Oliver Whaarhesaa, å levere en probat analyse og forklaring på dette politisk sett meget pussige fenomen.
1 kommentar:
Det er gledelig at Ørnulf Koldal nå har tatt for seg de moderne strømninger i tiden og gjennom en grundig vitenskapelig analyse har påvist hvordan Tor Bomann-Larsen gjennom sin på alle måter grensesprengende biografi «Folket. Haakon & Maud» har gjenreist fysiognomien og frenologien som fullt ut akseptert historisk metode. Ikke siden Halfdan Bryn og K. E. Schreiner i 1929 med midler fra Fridjof Nansens Fond utga "Die Somatologie der Norweger. Nach Untersuchungen an Rekruten" har norsk forskning blitt tilføyd så meget banebrytende ny kunnskap.
Imidlertid må det være tillat å påpeke at Koldal er vel forsiktig i sin analyse av såvel kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell som ordfører i Os kommune, Terje Søviknes. Begge disse fortjener hvert sitt bindsterke verk. Her ligger en stor utfordring for både for r BTs kulturredaktør Jan Landro, og Tor Bomann-Larsen.
Den kjente fysiognomist Johann Caspar Lavater påviste i sitt hovedverk "Physiognomische Fragmente" hvordan fysiognomien danner basis for forståelsen av den menneskelige karakter. Lavaters verk har også fått meget stor betydning for portrettkunsten, og også for skjønnlitteraturen. Hans livsgjerning var å standardisere de menneskelige uttrykksformer. Takket være dette grunnleggende verket kunne de praktiserende Stockholmsfrenologene Elis Anderson og Sten Frödin i 1908 fastslå følgende.
Menneskets lynne avtegner seg i dets ansikt.
Hos den dype tenkeren, samt for øvrig hos det bestemte og intelligente mennesket finnes aldri disse glisne og smale øyenbrynene som ligger høyt over øynene og nesten deler pannen i to.
En kort tilbaketrukken hake antyder viljesvakhet.
Disse fakta tatt i betraktning gir en fullgod forklaring på fenomenene Bård Vegar Solhjell og Terje Søviknes. Ytterligere forklaringer må ansees som overflødige også av Tor Bomann-Larsen
Legg inn en kommentar