av Ørnulf Koldal
Det er tydelig at surheten nå har tatt overhånd hos Tor Obrestad. Tenk at en stakkars journalist våger seg frampå med ei bok om en nær venn av den store sure rogalandsforfatteren. At Rossavik også får en rimelig god kritikk for sitt arbeid er selvsagt uhørt.
Det er likevel underlig at Obrestad beskylder Rossavik driver med "pikant krafsing" når han sjøl i sin Kiellanbiografi har tillagt Kielland diverse farskap i utenomeksteskapelige forbindelser på Orre. Obrestads beskyldninger mot Kielland rammer en mann som døde for over 100 år siden og er utelukkende basert på bygdesladder og etter alle solemerker et desperat forsøk på å sprite opp en ellers kjedelig biografi. Å lese Obrestads Førdebiografi er omtrent like inspirerende som å studere maling som tørker på en flat vegg. – Og de færreste ønsker vel å bli schizo?
“Én joint er nok” er en type undersøkelse som for tiden får stor oppmerksomhet i norsk presse. Det kan derfor så absolutt være på sin plass å nevne at Dr. Bernt Bolt for ca. 7-8 år siden foretok en undersøkelse av Aftenpostenlesere. Han fant da ut at lesning av Aftenposten førte til en tydelig nedgang i målt IQ (8,3%) blant deltagerpanelet. Blant schizofrene jointrøykere som leste Aftenposten og i tilleg så på Sportsrevyen mens de drakk selters var økningen hele 11,7 %. Konklusjonen, utalte Dr. Bernt Bolt, gir seg selv. Aftenposten bør forbys ut fra et helsemessig ståsted snarest mulig. Naturlig nok har norske media nektet å omtale denne undersøkelsen.
2 kommentarer:
Jeg vil atter en gang gratulere Ørnulf Koldal med fremragende analyse av Tor Obrestads sure forfatterskap. Spesielt må det fremheves Koldals påvisning av Obrestads historieoppfatning der han viser en perfid opptatthet av et hvert rykte knyttet til den forlengst avdøde forfatter Kiellands påståtte erotiske krumspring på Orre. Som en i sannhet eksponent for surhetens fanebærere har Obrestad gått til angrep på en forlengst avdød person. Vissheten om at Kielland for lengst er død har helt sikkert bidratt til å gi litterært mot til en ellers feig skribent.
Imidlertid ser det denne gangen ut til at Koldal har gått glipp av et vesentlig element i Obrestads forfatterskap. Etter hva ryktene bak hevdahusene på Jæren kan fortelle skal Obrestad i sin ungdom ha forsøkt seg på å røyke en "joint". Dessverre kom han i skade for å bli "bøffet" med en blanding av silofôr og natriumklorat, -en blanding som de fleste skjønner er lettantennelig og fører til lettere brannskader i ansiktet. Obrestads skuffelse over denne ulykkelige flørtingen med hippiekulturen førte ham rett inn i ml-bevegelsens tentakler der surhet er et vesentlig element i sammfunnsforståelsen.
Det er all grunn til å gå ut fra at Obrestad har vært under påvirkning av Birkenwasser (für den Hund) under arbeidet med Førdebiografien, -den gudsjammerlige kjedeligheten som preger dette litterære kompilat kan ikke forståes uten dette faktum. Birkenwasser für den Hund blir fremdeles produsert i dølgsmål i Kina av Obrestads gamle venner, Steigan og Co. Det er viktig at Koldal i fremtidige litterære analyser ikke bare behandler den litterære surhetens som vesen, men ser på den årsaker.
Vennlig hilsen
Ulrich Oliver Whaarhesaa
Jeg må nok få lov til å korrigere både Ørnulf Koldal og hans meningsfelle Ulrich Oliver Whaarhesaa, som begge stiller seg meget skeptiske til Tor Obrestads grunnforskning i forbindelse med den monumentale Kiellandbiografien – et verk som i sin troverdighet sannsynligvis bare er overtruffet av Henry Kissingers memoarer.
Både Koldal og Whaarhesaa stiller seg meget kritiske til Obrestads utstrakte bruk av simpelt bygdesladder som historisk kildemateriale, og man må derfor mistenke begge for å ha sovet i timen. Dette er nå en fullt akseptert vitenskapelig metode, både i moderne religionsosiologi og kvinneforskning. Jeg vil derfor begynne med å minne de to kritikerne om Obrestads nære, ja nærmest intime samarbeid med den berømte religionsforskeren Evy Lunberg. Hennes doktoravhandling fra universitetet i Jena, «Geschwätz und Verleumdung als wissenschaftliche Sondermethode» (1976) har en gang for alle satt en sluttstrek for denne debatten. Gjennom hele sin akademiske karriere har Lundberg gjort utstrakt bruk av rykter, sladder og bakvaskelser i sine religionsosiologiske undersøkelser – bl.a. av indremisjonsmiljøet på Jæren. Det var sannsynligvis gjennom sin rolle som informat i disse undersøkelsene at Obrestad fikk anledning til å sitte ved mesterens føtter. Obrestads forfatterskap tok i alle fall en ny og relativt uventet retning etter samarbeidet med Lundberg.
Påstanden om at Obrestads forskning er bygget på et tvilsomt metodisk og vitenskapsteoretisk grunnlag faller derfor på sin egen urimelighet. Noe også Lundbergs pågående forskningssamarbeid med den drapsdømte Knutby-pastoren tydelig viser.
Legg inn en kommentar