av Arnfinn Dreythen
Man trenger vel verken å være Sherlock Holmes eller Anna Elisabeth Westerlund for å forstå hvorfor Manuela Ramin Osmundsen ikke informerte Statsminister Jens Stoltenberg om det såkalte venninnetreffet den 3. januar 2008. Hun husket det sannsynligvis ikke. De fleste vil sikkert vite at Dr. Dralles Birkenwasser nå er den mest populære drikk i hovedstadens kvinnenettverk – og Ryel, Kraby og Ramin Osmundsen er ingen unntak. De tre skal visstnok ha konsumert opptil flere flasker denne kvelden. For oss som kjenner dette nytelsesmiddel inn og ut, fremstår dette som direkte galskap. Blackout og fyllesyke er rett og slett uunngåelig. Statsråd Ramin Osmundsens hukommelsestap er derfor både forståelig og lett forklarlig. På denne bakgrunn fremstår Ryels angiveri både som moralsk forkastelig og helt unødvendig. Saken ville utvilsomt ha blitt grundig belyst i Stortingets kontrollkomité der det sitter en rekke personer med førstehånds kjennskap til de lumske bivirkninger som må påregnes ved et uvørent inntak av Birkenwasser (enten rent eller blandet med Selterswasser). Statsråd Manuela Ramin Osmundsen ville utvilsomt ha blitt møtt med den største velvillighet og forståelse når årsaken til forglemmelsen ble forklart. Alle hederlige og oppegående mennesker må erkjenne at hardkjøret mot statsråd Ramin Osmundsen har vært både uanstendig og uverdig – for å bruke to av politikernes yndlingsord. Jeg for min del har for eksempel ikke peiling på hvem jeg snakket med den om kvelden 3. januar, og kan da selvfølgelig heller ikke ha den ringeste anelse om HVA jeg snakket om. Både for meg og de fleste andre jeg kjenner er dette helt normal prosedyre. Det er som kjent bare psykopater og kranglefanter som sitter hjemme og fører detaljerte dagbøker for å ha alt klappet og klart til fremtidige rettssaker. En ting er i alle fall sikkert: Det gamle ordtaket om at kvinne er kvinne verst, har atter en gang fått sin bekreftelse. Først Lundgren-saken, så Walla-saken og nå sist Ramin Osmundsen-saken. Venstreleder Lars Sponheims anklager om løgn faller derfor på sin egen urimelighet. Det er tross alt ganske mange av oss som sannsynligvis ikke kan huske hva vi gjorde den 11. september 2001. Men vi fortjener ikke å få sparken av den grunn.
4 kommentarer:
Dette er bra Koldal!
Det er med stor takk og udelt begeistring det registreres at Arnfinn Dreythen er tilbake etter et fravær fra bloggen. Dreythen gir selv en langt på vei fyllestgjørende forklaring på sitt fravær. Som alle kjenner til er Dreythen verdensberømt som den største empiriker innenfor såvel Birkenwasser (Dr.Dralles) både som Konseptdrink blandet med Selterswasser og rent og ublandet som storkonsument av Sloans Liniment. Ikke siden Willy Waldemar tidlig på 1960 tallet sluttet å uttale seg om dette saksfeltet har det tilflytt befolkningen denne type banebrytende opplysninger om de politiske nettverks sterke influens fra Birkenwasserens (Dr. Dralles) fortreffeligheter.
Imidlertid ser det ut til at Dreythen også denne gang har oppholdt seg en lengre periode i glemselens hav. Det finnes neppe en annen forklaringen på at så er tilfelle. Hvordan kan ellers Dreythen ha unnlatt å observere at B.Ts kulturskribent Jan Landro har forholdt seg illevarslende taus i denne for landets politiske virkelighet så dagsaktuelle sak ? Uten å ty til ytterliggående konspirasjonsteorier må det med utgangspunkt i denne klare empiriske evidens straks slås fast at den bolde våpendrager på kulturens slagmark har gjort sin plikt og utført sin oppgave til fulle, -nemlig forbli i den totale taushets tomrom å overlate ordet til venstreleder Lars Sponheim, som atter en gang har svingt seg opp til de store høyder. Ikke siden luftskipet Hindenburgs tragiske ulykke i New Jersey 1937 har noe så stort og oppblåst fått spalteplass i vår hjemlige presse.
Ulrich Oliver Whaarhesaa
Det er med den aller største respekt og glede jeg har merket meg Ulrich Oliver Whaarhesaa sitt eminente innlegg på bloggen nå i dag. Slik jeg ser det, kan det ikke herske noen som helst tvil om at hans analyse er 100% korrekt. Whaarhesaa sine skarpsindige observasjoner vedr. Bergens Tidendes mistenkelige taushet er også helt på sin plass. Foreløpig kan vi bare gjette, men sannsynligvis har stjernejournalisten på ekte wallraffsk vis nå gått under cover med sikte på de helt store avsløringene. Her er det ingen samfunnstopper og maktpersoner som skal føle seg trygge. Ifølge et rykte i Bergen var det nemlig ikke Birkewasser som ble kunsumert i uforsvarlige kvanta på venninnetreffet i Kunstnernes Hus, men det langt sterkere og farligere Kölner Wasser som for tiden smugles inn fra Øst-Europa i foruroligende mengder. At dette partywasser nå har fått innpass i hovedstadens aller øverste strata er et faktum så foruroligende at BT ikke lenger kan forholde seg passiv. Avisen har derfor satt sin i særklasse skarpeste penn på saken, og vi kan helt sikkert forvente spaltemeter etter spaltemeter med elaborerende kommentarer og lederartikler i tiden framover.
Fra tid til annen kaller dramatiske hendelser i samtiden til heltedåd. Helt vanlige mennesker trer da fram fra sine obskure tilværelser og redder sine medmennesker fra den tragiske drukningsdøden. Andre avverger med sin resolutte opptreden hele samfunn fra ufattelige tragedier. Nå sist var det den blendende vakre Anne Lise Ryel (født 7. juni 1958 i Tromsø) som for en stakket stund lyste som klarest på berømmelsens himmel. Det er vel kun de aller færreste som vil vite at hun av bakgrunn er en helt vanlig norsk jurist som tidligere har vært likestillingsombud og som for tiden gjør en forbilledlig innsats for å lindre de kreftsykes lidelser i egenskap av Kreftforeningens generaldirektør. Av utdanning er Ryel cand. jur. fra Universitetet i Oslo (1987). I perioden 1984–85 var hun vitenskapelig assistent ved det juridiske fakultet, og deretter førstekonsulent ved Det kriminalitetsforebyggende råd i perioden 1986–87. Så var hun en helt vanlig advokatfullmektig frem til hun i 1992 avanserte til konsernadvokat i Statnett SF. Ryel fikk advokatbevilling i 1990.
Det kan ikke herske noen som helst tvil om at Ryel fortjener hedersbetegnelsen Varsler (som dog ikke må forveksles med ornitologenes likelydende begrep). At hun uten noen som helst baktanker vedrørende sine egne politiske ambisjoner tok den ufattelige belastning å angi en av sine beste venninner, sier egentlig alt om denne kvinnens moralske fiber. Helere ved kan neppe finnes i hele det norske politiske landskap. Det er derfor å håpe at Stoltenberg rundhåndet belønner Anne Lise Ryel og viser oss alle at ærlighet varer lengst.
Ørnulf Koldal
I sin usedvanlig grundig gjennomtenkte og på alle måter velskrevne kommentar (ovenfor) drøfter professor Ulrich Oliver Whaarhesaa det pussige og tildels illevarslende faktum at kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende har forholdt seg helt passiv og taus gjennom hele perioden da Ramin Osmundsen-saken var førstesidestoff. Selv ikke en velfortjent ferie på Kanariøyene kan forsvare og forklare denne unnfallenhet.
Jeg vil derfor oppfordre professor Øystein Sørensen til å belyse problemstillingen i neste opplag av «Den store sammensvergelsen».
Bernt Bolt
Legg inn en kommentar