
av Ørnulf Koldal
Hvis du kaster et raskt blikk på bildet ovenfor, er det vel egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor mange er forbannet. For folk med normalt utviklet estetisk sans virker Brylcreem bare vemmelig. Det er et tvers igjennom amerikansk kulturfenomen, og her i Norge har det pussig nok fått et voldsomt gjennomslag blant kristenfundamentalistene. Hva dette kan skyldes er ikke så lett å si, og vi venter vel alle på det autoritative svar på spørsmålet fra Bergens Tidendes kulturredaktør. For problemstillingen er sannsynligvis altfor kompleks og vanskelig til at noen andre, f.eks. norske samfunnsvitere og kultursosiologer skal våge å gi seg i kast med den. I hele etterkrigstiden har Brylcreem (som skal uttales brill-kriim) vært et kjent produkt i Norge. Det ble opprinnelig lansert i 1928 av County Chemicals i Birmingham, England. Produktideen var kort og godt å klare å holde håret på plass under alle vind- og værforhold, og samtidig gi det en dyp glans. Produktet er i hovedsak en emulsjon bestående av vann og mineralolje, stabilisert med bivoks. Blant de andre ingrediensene er parfyme, calcium hydroxide, BHT, dimethyl oxazolidine, magnesium sulfate og stearisk syre. Brylcreem selges på tuber, og produktets «wet look» var de rigueur for enhver herrefrisyre gjennom mesteparten av det 20 århundre. Andre substanser, som f.eks. macassarolje og petroleumgelé, hadde blitt frontet av Rudolph Valentino, men uten nevneverdig suksess.
Den dag i dag ser vi utallige politikere og entertainere (f.eks. Kjell Elvis) som bygger sin identitet og verdensbilde på denne hårkremen, men alt har sin tid. I en verden preget av sterke kulturkonflikter vil de fleste rett og slett oppleve Brylcreem som en unødvendig belastning. La oss derfor sørge for å forby dette produktet!