av Ulrich Oliver Whaarhesaa
Det er med voldsomt sinne og raseri jeg oppdager at mine økonomiske utlegg til innkjøp av Mikkel Plums åndelige opus “Bombarder hovedkvarteret! Hvad venstrefløjen sagde, skrev og bedrev fra Stalins død frem til efter Murens fald.” er spildte penger som helder burde vært anvendt til en mere konstruktiv økonomisk transaksjon for eksempel en hyggelig aften på nærmeste vertshus. Bogen er spekket av uefteretteligheder, overdrivelser og feile sitater, - det er dog ikke mere enn hva der kan forventes fra den kanten.
Jeg tillater meg å stille spørsmål ved såvel forfatters som forlagets motiver for å utgi et sådant kompilat. Tydelighvis er trangen efter letttjente penger større en behovet for intellektuell redelighet. Å hevde at Aleksandr Solsjenitsyn ble utsatt for åndelige overfald i Politisk Revy under Karen Jespersens redaktørtid er en frekkhed som savner sidestykke selv fra de tyngste propagandistiske kredser. Intet er vel mer feil en dette. Som mangeårig subskribent på dette tidskrift har jeg aldri noensinne lest annet enn en til tider plagsomt pangyrisk hyllest av dikteren. Dersom Plum hadde tatt seg tid til å lese samtidig med at han gav sine hjerneceller noen kilos høyerte turbotrykk med efterføælgende nedkjøling ville han oppdage at de utmerkede artiklene om Aleksandr Solsjenitsyn, er ført i pennen av litteraturviteren dr. Phil. Bernt Bolt fra Jyväskylä. Bolt har et vell av kritiske synspunkter på Solsjenitsyns forfatterskap. (Innspirert som det er av lettvinte Dostojevskijpastisjer fra 1800 tallet). Med et minimum av åndelig anstrengelse ville han formodentlig ha oppdaget sitt feiltrinn. Dog, -det kan vel ikke forventes at forfatteren efter å ha avfyrt den ene verbale lortkardesk efter det andet fra sin ynkelige ståsted skal gribe til selvkritikkens lutrende erkendelse.
Bogen er kun en bekreftelse på at det gamle visdomsord fortsatt gjelder, -”Naar phanden bliver gammel, -da bliver han munk”. Jeg kan ikke anbefale noen denne bog. Dersom Gyldendal i fremtiden agter å forfølge dette viktige tema bør de sørge for å engasjere en forfatter og ikke en avdanket politisk kvasiekstremist som plages av angerens ruende kvaler. Oppgjør med sine egne poltiske feil er en sak for Mikkel Plum personlig og ikke et prosjekt der skal foregå i det offentlige rom med understøttelse fra et av fædrelandets presumptivt seriøse forlag. Skal vi ønske å plage oss selv gjennom skrift finndes disse allerede i slige mengder at de fleste enten selv eller gjennom sitt bibliotek vil kunne finde et rigt utvalg.
Med vennlig hilsen
Ulrich Oliver Whaarhesaa
3 kommentarer:
Jeg må nok få lov til å svare Ulrich Oliver Whaarhesaa som angriper Mikkels Plums bok «Bombardér hovedkvarteret». Det er tydelig at Whaarhesaa har hatt en dårlig dag og latt abstinensen gå ut over vår nye landsmann og hans litterære prestasjoner. Ingen som studerte på Universitetet i Bergen på 70-tallet kan ha unngått å oppleve Ulrich Oliver Whaarhesaa i aksjon. Som leder av KUL, Kommunistisk Universitetslag, var han sammen med kameraten «Daffy» en sann pest og plage -- ikke minst for sin lobotomerte flokk av havarerte kristiansandere. Sviktende intelligens og elendige akademiske prestasjoner ble overkompensert med pugging og utenat gjenfortelling av de kommunistiske standardverk. Her var Whaarhesaa selveste sjefspapegøyen. Men i motsetning til Mikkel Plum, er det tydelig at Whaarhesaa aldri har kommet til sans og samling igjen. Tvert imot har han med årene bare blitt mer og mer ekstrem - og er i dag en av de ytterst få som fortsatt hyller Pol Pot, Mai Ping og H'ing Non betingelsesløst. Det er altså denne bakrusfilosofen som nå setter seg til dommer over Mikkel Plums gripende og dypt personlige bok.
Jeg for min del må bare tilstå at jeg har stor sans for Mikkel Plums skriverier, selv om tittelen er et plagiat (allerede i august 1966 publiserte Mao Zedong veggavisen «Bombarder hovedkvarteret!» der han tok et kraftig oppgjør med Liu Shiao-shi og H'ing Nons linje). Det som imidlertid irriterer mest av alt, er at side opp og side ned er regelrette oppgulp av Dr. Fred C. Schwarz sin antikommunistiske klassiker «You Can Trust The Communists (to be Communists)». Schwarz ble som kjent avslørt og sterkt kritisert for sin ordrette avskrift fra Bernt Bolts etterlatte papirer. Når dette er sagt, kan det likevel ikke herske tvil om at Mikkel Plum har skrevet en viktig bok. Men det er nok først og fremst på det personlige plan at boken står sterkest, selv om mange nok vil hevde at de erotiske undertonene til tider kan bli for eksplisitte.
Ørnulf Koldal
Det er med stigende forbauselse jeg følger debatten omkring Mikkel Plums selvbiografiske bok «Bombardér hovedkvarteret». For det er nettopp en plagsomt utleverende selvbiografi vi her står overfor, ribbet for enhver historisk refleksjon og analyse. Mikkel Plum sparker inn åpne dører. Hvis han ikke til de grader hadde sovet i timen, ville han oppdaget at den debatten han prøver å dra i gang ble avsluttet på slutten av 70-årene. De såkalte nyfilosofene med Herman Lindh og André Glucksman i spissen hadde kokt intelektuell spikersuppe på temaet i den grad at debatten døde av seg selv.
Mikkel Plums bok er således totalt overflødig og burde forblitt et anliggende mellom ham selv og hans analytiker. I det offentlige rom hører teksten absolutt ikke hjemme, med mindre den plasseres i kategorien fiksjon.
Til avslutning vil jeg få uttrykke min vemmelse over det svik Plum her har begått overfor sin gamle mentor og høye beskytter, Gotfred Appel. Mikkel Plum hadde nok fortsatt pillet kartofler et sted på Jylland hadde det ikke vært for Gotfred Appels faderlige råd og veiledning. Jeg vil karakterisere denne bok billedlig som en urinering på Gotfred Appels grav. Tydeligere kan det vel neppe sies. Stor takk til Ulrich Oliver Whaarhesaa som har satt bjeller på katten.
Joachim Hansen
Legg inn en kommentar