Litterær tautologi skaper furore.

Av Ulrich Oliver Whaarhesaa

Det er med stor taknemmelighet vi leser Ørnulf Koldals lynskarpe litterære dissekering av Karl Ove Knausgårds panegyriske skildring av seg selv og sine personlige hverdagslige trivialiteter.

At Knausgårds høye litterære sigarføring ikke bare skyldes en inngående, men også en langt på vei misforstått lesning av Mikkel Pulms glitrende åndskompilat «Bormbarder hovedkvarteret!» er tydelig for enhver som har tatt seg bryet med å orientere seg i verdenslitteraturens dunkleste avkroker.

Imidlertid må det være tillatt å henlede oppmerksomheten på at at de hittil utkomne bind i hans polyverk er bygget opp omkring en kjedsommelig tilværelse dominert av nulliteter. Det er fremfor alt i dette tilværelsens trivielle vakum basert på talentløshetens ubestridelige faktum at Knausgård og den tidligere tyske fører konvergerer.

Etter at den geniærklærte forfatteren fant sitt kontrafei på en banan innkjøpt for egne oppsparte midler på fruktmarkedet i Malmö ble hans lyriske åre utfordret på det sterkeste. Gjennom sin litterære konsulent Mikkel Plum fikk han innpass i de litterære salonger i hovedstaden og dermed også antatt dette verbale ordgyteriet på et presumptivt oppegående norsk forlag.

Når nå BTs Jan Landro framfører en hagiografisk anmeldelse av verket er det ikke mer enn hva som kan forventes fra det hold. Dette tatt i betraktning er det intet mindre enn imponerende at Landro etter forlydende nå har valgt å avbryte juleferien på Aruba for å komme hjem til lanseringen av bind 4 i Knausgårds tautologier.