En ekkel sak

av Rudolf Ræg
I den senere tid har man gjennom pressens referater kunnet følge en meget selsom og ekkel sak som har versert for domstolene, nemlig den som er anlagt av skuespiller Gørild Maurseth mot NRK. Den lokale, nordnorske diva krever erstatning og oppreisning for at statskanalen skal ha vist henne i Evas velsittende drakt under en meget eksotisk hyrdesund på det som for oss legfolk fortoner seg som et lass med fullvoksen sei. Divaen opplever denne avbildning som krenkende og føler seg etter eget sigende som en pornostjerne, mens statskanalen henviser til sin soleklare sitatrett. Som vanlig er både rettsvesenet og pressen helt på jordet.
Hvis dette i det heletatt er en sak for domstolene, så handler den om mathygiene. Nordlendingene er kjent for en temmelig lemfeldig behandling av rå fisk, mens vi her lenger sørpå – for ikke å snakke om utlendingene – stiller mye strengere hygienekrav til all fisk som skal spises. At norsk fisk har blitt rammet av boikott over alt hvor «Brent av frost» har blitt vist, er ingen tilfeldighet. For hva er det vi får se? Et par hektoliter med fineste kokesei som kommer i direkte berøring med divaens rectum (endetarmsåpning). Dette er og blir direkte uhygienisk – uansett hvor flott og opphissende denne bakstussen måtte være for folk med normalt utviklet seksualitet. Og nordlendingene burde vite at selv om de stort sett tenker med kjønssorganene, så har vi andre lært oss å bruke hjernen. Den forteller oss at dette er uhygienisk, og slett reklame for norsk råfisk. Fisk som har vært utsatt for rectalkontakt skal etter gjeldende regelverk vrakes.
Det er derfor på høy tid at Firskeridirektoratet og Råfisklaget komer på banen. «Brent av frost» må øyeblikkelig forbys og både regissør og diva trekkes for retten. Ubetinget fengsel er den eneste tenkelige reaksjon. Noe annet vil virke krenkende på den norske rettsfølelsen. Det er også på høy tid at kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende vekkes fra sin tornerosesøvn, og artikulerer et standpunkt om dette brennaktuelle tema. Men det er vel for mye forlangt fra den kanten?

Mediavås om rettferdig kaffe

av Rudolf Ræg
NRK Hordaland og Bergens Tidende gjør en stor sak av at politikere og byråkrater i Bergen Rådhus drikker kaffe uten det såkalte «Rettferdighetsstempel» – med andre ord: de mesker seg med urettferdig kaffe. Som vanlig har de lokale journalister ikke maktet å se sakens fakta i øynene og trekke de mest intelligente slutninger av sitt ufullstendige faktagrunnlag. Enhver idiot vil nemlig vite at alle politikere i Bergen MÅ drikke Friele kaffe. Noe annet vil være både upatriotisk og ensbetydende med politisk selvmord. Alle oppegående mennesker som er à jour med samfunnsutviklingen og det som rører seg i tiden, kan heller ikke ha unngått å registrere de gripende reklamefilmene som Kaffehuset Friele i løpet av det siste decennium har publisert for å opplyse og bevisstgjøre det norske folk. Av disse filmene fremgår det helt tydelig at Kaffehuset Friele har et etisk regelverk som verken Amnesty International, Leger Uten Grenser eller Røde Kors kan hamle opp med. På film etter film får vi nemlig ved selvsyn se Herman Friele jr. reise omkring på bondelandet i noen av de mest tilbakeliggende avkroker av vår verden. Som den perfeksjonisten Friele er, stoler han ikke på politikere, jounalister og bistandsarbeidere, men kontrollerer ved selvsyn at ingen barn på hans plantasjer er blitt seksuelt misbrukt, sjikanert eller underbetalt. Den beundring og kjærlighet som Friele blir møtt med overalt hvor han kommer, er derfor ingen tilfeldighet («Senor Friele, Senor Friele!»). Den er fullt forståelig, og fullt ut fortjent.
Vi forlanger derfor at Bergens Tidende og NRK Hordaland øyeblikkelig stopper denne ekle hetsen mot Bergens politikere – og indirekte mot Kaffehuset Friele. Det finnes nemlig ingen kaffe på denne klode som er mer rettferdig, etisk og moralsk høyverdig enn Frieles Frokostkaffe. En uforbeholden unnskyldning er ikke til å komme utenom.

M/S Rignators tragiske forlis

av Ørnulf Koldal
I en tid når norske skip og rederier nærmest er en sagablott, kan det være fint å minnes M/S Rignator og hennes mannskap. Dette stolte skipet forliste ved kai en novemberdag i 1966, og og det finnes visstnok ingen fotografier av denne ufattelige tragedien. Jeg vil imdlertid utfordre sjøfartshistorikeren Ulrich Oliver Whaarhesaa til å komme med noen innskutte betraktninger om emnet. Bloggens redaktør er for øvrig i besittelse av tre svart/hvitt-bilder som viser M/S Ingolf – og det kunne været meget interessant å få vite litt mer om dette fartøyet.