av Rudolf Ræg
I den senere tid har man gjennom pressens referater kunnet følge en meget selsom og ekkel sak som har versert for domstolene, nemlig den som er anlagt av skuespiller Gørild Maurseth mot NRK. Den lokale, nordnorske diva krever erstatning og oppreisning for at statskanalen skal ha vist henne i Evas velsittende drakt under en meget eksotisk hyrdesund på det som for oss legfolk fortoner seg som et lass med fullvoksen sei. Divaen opplever denne avbildning som krenkende og føler seg etter eget sigende som en pornostjerne, mens statskanalen henviser til sin soleklare sitatrett. Som vanlig er både rettsvesenet og pressen helt på jordet.
Hvis dette i det heletatt er en sak for domstolene, så handler den om mathygiene. Nordlendingene er kjent for en temmelig lemfeldig behandling av rå fisk, mens vi her lenger sørpå – for ikke å snakke om utlendingene – stiller mye strengere hygienekrav til all fisk som skal spises. At norsk fisk har blitt rammet av boikott over alt hvor «Brent av frost» har blitt vist, er ingen tilfeldighet. For hva er det vi får se? Et par hektoliter med fineste kokesei som kommer i direkte berøring med divaens rectum (endetarmsåpning). Dette er og blir direkte uhygienisk – uansett hvor flott og opphissende denne bakstussen måtte være for folk med normalt utviklet seksualitet. Og nordlendingene burde vite at selv om de stort sett tenker med kjønssorganene, så har vi andre lært oss å bruke hjernen. Den forteller oss at dette er uhygienisk, og slett reklame for norsk råfisk. Fisk som har vært utsatt for rectalkontakt skal etter gjeldende regelverk vrakes.
Det er derfor på høy tid at Firskeridirektoratet og Råfisklaget komer på banen. «Brent av frost» må øyeblikkelig forbys og både regissør og diva trekkes for retten. Ubetinget fengsel er den eneste tenkelige reaksjon. Noe annet vil virke krenkende på den norske rettsfølelsen. Det er også på høy tid at kulturredaktør Jan Landro i Bergens Tidende vekkes fra sin tornerosesøvn, og artikulerer et standpunkt om dette brennaktuelle tema. Men det er vel for mye forlangt fra den kanten?
3 kommentarer:
Det var med den aller største respekt jeg går aftes kunne lese Rudolf Rægs kloke og skarpsindige refleksjoner vedrørende den åpenbare interessekonflikt som nå har oppstått mellom norsk film- og fiskeripolitikk. Å bevitne at en av våre mest dyrebare nasjonale ressurser, nemlig fisken, reduseres til en simpel filmrekvisitt som skal skli frem og tilbake mellom divaens glatte og slimete lår – er så ekkelt og skammelig at det er vanskelig å finne adekvate avskyformuleringer. Når divaen åpenbart setter hensynet til sin svært så vekslende bluferdighet høyere enn det kolossale tap av omdømme og etterspørsel hennes mangel på bluferdighet har resultert i for norsk fiske og fiskeeksport, er det ikke skuespillerforbundets oppgave å forsvare henne – men å bruke eksklusjonsparagrafen. «Når seien sklir inn mellom divaens lår, hvem tenker vel da på fiskerens kår?»
Bernt Bolt
Takk til Rudolf Ræg og Bernt Bolt for to meget tankevekkende innlegg. Jeg for min del velger heller å anlegge et mye mer optimistisk perspektiv på hvordan problemet med Gørild Maurseths bluferdighetskvaler kan løses. Det er vel bare å være ærlig og innse at denne filmen aldri har vært en ubetinget suksess på det internasjonale markedet, og jeg skal ikke her komme med vidløftige spekulasjoner om hva dette kan skyldes. Det er imidlertid lett å se at regissør Knut Erik Jensens store forbilde er Federico Fellini (1920-1993). Den geniale italienerens frodige karakterskildringer, spesielt i klassikeren «Amarcord» fra 1973 er nok et forbilde ikke bare for Jensen, men for alle nålevende filmskapere. Den store feilen med Jensens «Brent av frost» ligger uten tvil i castingen. Der Fellini garantert ville valgt en moden, frodig kvinne (en såkalt milf) som leading lady, har Jensen heller satset på lammekjøtt. Resultatet har dessverre blitt temmelig tynne saker. Men alt kan som kjent forbedres. Etter de ti årene som har gått siden filmens premiere, har moderne digitalteknikk gjort det mulig å bytte ut Gørild Maurseth fra scenen som volder henne slike kvaler. I stedet kan man legge inn en mye yppigere og frodigere kvinne som etter mitt og mange andres syn godt kan ligne litt på Anita Apeltun Sæle. Hvis man samtidig tar seg bryet med å forbedre lydsporet med mer stønning og hyl av vellyst – så har man garantert en klassiker av beste Fellini-merke og en potensiell Oscar-vinner. Underlaget av sei kan med enkle grep endres til ål som vi jo for det meste selger til Danmark.
Arnfinn Dreythen
Det er med overstrømmende begeistring jeg vil takke for de overmåte velformulerte og barberbladskarpe innlegg fra Rudolf Ræg, Bernt Bolt og Arnfinn Dreythen. Sjelden har slike eminente innlegg vært så påtrengende viktige.
Likevel må det være meg tillat å fremføre en aldri så liten korreksjon av Arnfinn Dreythens innlegg.
Som de fleste kjenner til er ålen en truet fiskeart og bruken av ål som underlag i en for verdensmarkedet omarbeidet utgave av Brent Frost vil kunne utsette kystnorge for alvorlige represalier fra Kurt Oddekalvs side.
Arnfinn Dreythen burde ta seg tid til å sette seg nærmere inn i de miljøpolitiske spørsmålene som er knyttet opp til norsk filmproduksjon. Arnfinn Dreythen bør snarest ta med seg noen flasker Birkenwasser og oppsøke Bergens Tidendes kulturedaktør Jan Landro som antas å være faglig oppdatert på dette feltet. Her vil han kunne absorbere de mest utsøkte kunnskaper om symbolbruk i film.
For å unngå at en opprørt Oddekalv gis sendetid i Dagsrevyen må det tas miljøpolitiske hensyn. I steden for et underlag av ål, mest kjent som Europeisk ål (Anguilla anguilla) må det satses på et underlag av slimål (Myxine glutinosa). Denne skapningen er utbredt i enorme mengder langs hele Norskekysten. Slimål ble kåret til Norges nasjonalfisk på NRK radio. Den fikk flere stemmer enn torsken og fremstår som det mest urnorske vi kjenner. Slimål utgjør heller ikke nasjonaløkonomisk noen verdi i vår fiskeeksport.
Ulrich Oliver Whaarhesaa
Legg inn en kommentar